176 rasteplasser er blitt laget gjennom disse 30 årene, og flere skal komme til. På disse plassene kan du ta en pause og observere landskapet og naturen, ofte med spektakulære utsikter, innenfor en ramme av det fremste innen norsk arkitektur og landskapsarkitektur.­

– En rast er strekningen man tilbakelegger til fots før man trenger en pause. Med denne definisjonen av hva en rast er, så vi på veistrekningene som leder til plassen, samtidig som vi studerte vannrommet og fjæra på stedet, sier Pål Dixon Sandberg, ansvarlig landskapsarkitekt i White Arkitekter Oslo.

Rasteplassen i Kinsarvik skiller seg fra de fleste andre rasteplasser ved å være plassert i en bygd. Bygda er et kulturlandskap i et større fjordlandskap med røtter tilbake til vikingtid. Stedet er formet etter behovet for å bruke vannveien til å holde kontakten med hele Norges kyst og Europa. Vannveien var hovedforbindelsen til verden før kjerreveiene, og senere bilveiene, over fjellet mellom øst og vest ble bygget. Vi ville skape en plass som gir deg som reiser forbi et lavmelt, men sterkt møte med fjæra, fjella og fjorden – kun ved hjelp av enkle bearbeidinger av strandsonen.

­– Spørsmålet vi stilte oss er hva en reisende vil ha behov for når hen ankommer Kinsarvik, etter å reist flere kilometer i dette landskapet. Hva er det å oppdage her som kan sette turisten i kontakt med Kinsarvik og sørfjorden, og hvordan kan vi som landskapsarkitekter bidra til å fremheve det, sier Pål Dixon Sandberg.

White har foreslått to rette gangbaner i stein som strekker seg ut mot vannet, med en plass i bakkant som binder disse sammen og skjermer mot riksveien. Konstruksjonen rammer inn en ny steinstrand. Strandsonen skapes dels med plantet, stedegen strandeng, og dels med naturlig innvandring av arter i tidevannssonen.

Inngrepet begrenser seg til en mindre del av tomten som teamet opplevde som utflytende og innholdsløst. Resten av tomten blir stående urørt da den allerede er perfekt for lek, spill og opphold på en stor plen med flere gamle trær. Alle trær på tomten blir bevart. Nye materialer består av lokal stein, metaller med utspring i lokal industri, samt trevirke.

– Vi takker for tilliten og gleder oss til å jobbe med denne vakre plassen i vårt mest storslåtte fjordlandskap, sier Pål Dixon Sandberg.