Vestlandet fylkeskommune har forpliktet seg til å sikre naturmangfold og identifisere mulige områder for restaurering av natur, og ønsket seg derfor kunnskap om tilbakeføring av veier til natur.

For å utarbeide et generelt kunnskapsgrunnlag, og å vurdere kostnadene opp mot gevinsten for naturmangfoldet for tre utvalgte strekninger, ble Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Multiconsult hyret inn.

– Naturrestaurering er et viktig virkemiddel for å reversere de negative effektene eksisterende veier har på naturmangfoldet, for å øke karbonbinding og lagring i området og for å gjenopprette områdets robusthet mot klimaendringer, sier NINA-forsker Astrid Brekke Skrindo.

Ny bruk av velprøvd metodikk

Forskerne konkluderer med et klart ja på spørsmålet om det vil være positivt for naturmangfoldet i de tre områdene. Men restaureringsprosjekter har også en kostnad. Ut over økonomiske kostnader, kan det innebære miljømessige ulemper, som klimagassutslipp, lagring av forurensede masser og fare for erosjon. Ulempene må veies opp mot naturgevinsten når vi skal vurdere kost-nytte av et restaureringstiltak.

For å vurdere ikke prissatt nytte og ulempe, tok forskerne i bruk en omvendt metodikk for konsekvensanalyser.

– Dette er et nybrottsarbeid og det har vært svært faglig interessant å delta. En vurdering i arbeidet er at det krever innsats å tilbakeføre veier til natur, og man må legge tid og penger for å få til dette, sier Karianne Thøger Haaverstad fra Multiconsult.

Flostranda vil gi best uttelling

Forskerne rangerte de tre veistrekningene Flostranda, Heilevangen og Trettetungene etter hvilken som gir en best ratio mellom nytte og kostnader.

– Av de tre strekningene vi vurderte er den 3,4 kilometer lange veistrekningen på Flostranda den som vil være mest verdifull å tilbakeføre, da området inneholder mye viktig natur, forteller Haaverstad.

Ved veistrekningen ved Flostranda er det store forekomster av rødlistede naturtyper. Der lever det flere rødlistete fugler, biller, planter og flaggermus. Det meste av arealene som grenser til vegen er vernet etter naturmangfoldloven.

For andre fagtemaer som nytte og kost ble vurdert for, var det ubetydelige forskjeller mellom de tre veistrekningene.

Kostnadene var nokså like for Flostranda og Heilevangen, mens Trettetungene var vesentlig dyrere – og samtidig den veistrekningen med lavest nytte for naturmangfoldet.

Synliggjør ikke den verdifulle hverdagsnaturen

Forskerne så at metodikken vurderte de forvaltningsrelevante naturelementene som for eksempel naturvernområder og truet natur relativt godt, men den tok ikke godt nok hensyn til hverdagsnaturen.

–  Hverdagsnaturen blir ikke inkludert i den omvendte KU-metodikken. Det er den som øker klimarobustheten, binder karbon og er leveområdet til mange av de vanlige artene våre, påpeker Skrindo.

Forskerne anbefaler derfor å videreutvikle denne metodikken for å bedre kunne prioritere eventuelle framtidige restaureringsprosjekter. Forskerne peker også på at det finnes lite vitenskapelig litteratur om restaurering av nedlagte veier i Norden.

– Det vil derfor være veldig viktig å rapportere eventuelle tiltak som blir gjennomført i de tre eksempelprosjektene og eventuelle andre restaureringsprosjekter, sier Skrindo.

Les rapporten Nedlegging av gamle fylkesvegparseller og restaurering av natur – NINA