Vi kan tunneler her på berget, og den kunnskapen kan vi tjene penger på. Men da må vi markedsføre oss, og ta vare på det som gjør oss unike, mener professor Eivind Grøv.

Mange land har mye å lære av oss, mener sjefforsker og professor i ingeniørgeologi Eivind Grøv. Han sikter til det vi gjorde den gangen det å bygge tunneler var enda mer fundamental nasjonsbygging. Som uteksaminert i 1983, med erfaring fra anlegg og konsulentselskaper, fartstid i Saudi-Arabia og mange andre land, har han sett utviklingen innen tunnelbygging og undergrunnsanlegg både med kikkert og gjennom forstørrelsesglass i en mannsalder. Nå deler han sine erfaringer på NTNU og Sintef Byggforsk. Og han reiser mye – verden rundt – for å fortelle at vi ikke har verken ræva full av penger eller bedre bergmasse enn alle andre land. Vi har bare veldig peil på tunnel her på berget.

Det skyldes ikke nødvendigvis den måten vi bygger tunneler på, eller som noen bygger tunneler på i dag. Da vi etablerte vannkraftprosjekter, veiforbindelser, og veiløsninger med tunnel – slik at vi nådde ut til alle rundt om på øyer eller andre siden av fjell. Vi brukte den gang tunnel som et virkemiddel for å utvikle samfunnet i en ønsket retning. Vi trengte for eksempel masse vannkraft i etterkrigstiden. Bruk av tunnel og underjordsanlegg faciliterte den muligheten på en fantastisk måte. Vi lærte oss å bygge tunneler som var effektive, som ble bygget raskt, og som var relativt enkle og billige. Mange land rundt om i verden har det behovet i dag. Jeg tenker på utviklingsland som Vietnam og Kambodsja. De trenger slik byggekunst. Det de ikke trenger, er en tunnel som er flislagt med porselen. De trenger noe som er enkelt og funksjonelt, slik at de får facilitert det de trenger.

Gode på pris og effektivitet

Vi er kjent for å bygge tids- og kostnadseffektive tunneler, forsetter Grøv. Det er gjort mange sammenligninger mellom veitunnelprosjekter her og på kontinentet. Noen bruker faktor én til ti, andre én til tre. At det er en prisforskjell, er hevet over tvil - selv om det er mulig å diskutere hvilken faktor vi skal bruke.

Vi lærte oss å bygge tunneler som var effektive, som ble bygget raskt, og som var relativt enkle og billige.

– Vi er kjent for å forstå kapasiteten i bergmassen. Vi har lært oss å utnytte den kapasiteten, og så har vi et veldig fleksibelt sikringssystem. Vi sikrer i henhold til de geologiske forholdene vi til en hver tid treffer mens vi driver tunnelen fremover. Treffer vi på dårlig fjell, har vi en beslutningsprosess som gjør at vi veldig hurtig finner tyngre sikringsmidler som vi installerer der hvor det er behov for det. Så svinger vi tilbake til det vi hadde før, og går tilbake til den sikringsmengden det er behov for. Den fleksibiliteten, som kommer med dyktige fagfolk som de ulike aktørene, er et veldig viktig element i norsk tunnelbygging.

Vi må ut og skryte

I Norge har vi ikke vært flinke til å dokumentere det vi bygger, og hvordan vi bygger det. Med dokumentasjon sikter jeg til for eksempel vitenskapelige arbeider, som gir en mye høyere grad av tillit enn det vi har klart å få til. Vi har vært for dårlige til å fortelle verden hva vi gjør, hvordan vi kan gjøre det, og hvorfor. Denne mangelen på dokumentasjon kan dessverre bety at de i utlandet ser at vi er effektive, at vi bygger billig, at vi har god bergmasse, at vi har rumpa full av oljepenger og kan gjøre som vi vil – og at dette prinsippet vi har etablert her i Norge, det passer neppe der de andre er.

– Jeg har ikke tall på antall ganger jeg har sagt til forsamlinger i forbindelse med foredrag at noe av dette er ikke sant i det hele tatt. Vi har ikke ræva full av penger. Det er en typisk misforståelse. Vi har heller ikke bare ekstremt godt berg, eller god bergmassekvalitet. Det er veldig vekslende, fra det som er helt suverent til det som er ekstremt dårlig. Det gjør at vi har lært oss å sette opp en prosedyre og et system der vi sikrer etter hvert som vi driver fremover, i forhold til det som er nødvendig. I mange andre land har de en gitt konsept eller sikringsgrad, uansett hva de geologiske forholdene skulle tilsi.

Vi har et unikt konsept i Norge som heter ekvivalentidssregnskapet. Jeg har aldri sett noe lignende noe annet sted

Vi trenger flere som holder foredrag rundt om i verden, og som er aktive på vegne av bransjen. Jeg tror de aller fleste i det norske miljøet er klar over dette. Men det er gjerne slik at dersom du har mye å gjøre på hjemmebane, er det ikke sikkert at du gidder bruke mange kalorier i utlandet. Vi har hatt det veldig greit her i Norge. Vi har puslet med våre egne prosjekter, og ikke lidd noen nød. Dermed har det heller ikke vært noen stor interesse for å reise ut for å markedsføre oss og det vi driver med. Det er kortsiktig tenkt.

Tunneltid er også penger

For å ta vare på den gjennomføringsmodellen vi har hatt så langt – altså konseptet med tids- og kostnadseffektiv tunnelbygging – må den kostnadsgeologiske risikoen forbli hos byggherren, mener Grøv. Det betyr at vi må tviholde på den «erke-norske» reguleringen av mengde sikringsinnsats ut fra de til en hver tid geologiske forhold i tunnelen.

Vi har et unikt konsept i Norge som heter ekvivalentidssregnskapet, og jeg har aldri sett noe lignende noe annet sted. Konseptet kvantifiserer hva endrede mengder knyttet til geologiske forhold blir – omgjort i tid. La oss si at i en kontrakt mellom byggherre og entreprenør er det snakk om 10 000 bergbolter. Hvis geologiske forhold gjør at entreprenøren må bruke 15 000 bergbolter, får selskaper oppgjør for de ekstra boltene. I enhetsprisen ligger ikke tiden inne. Ekvivalestidsregnskapet åpner for at også den ekstra tiden blir regnet inn og betalt for.

Vil gjøre noe med betong

Også innen bygg og anlegg er grønne løsninger på full fart inn. Grøv ser mange positive initiativ, og han ønsker selv å bidra til nye, renere løsninger. Grøv vil gjerne gjøre noe for å redusere utslipp i forbindelse med bruk av betong.

Vi har hatt det veldig greit her i Norge. Vi har puslet med våre egne prosjekter, og ikke lidd noen nød. Dermed har det heller ikke vært noen stor interesse for å reise ut for å markedsføre oss og det vi driver med. Det er kortsiktig tenkt.

Det finnes vel knapt noe materiale som er mer miljøfiendtlig. I tillegg skal det altså kjøres ut og inn. Jeg ivrer derfor for sprøytebetong som permanent tunnelfôring – og håper på midler fra Norsk forskningsråd til et prosjekt på det. Sprøytebetong vil bidra til et redusert co2-fotavtrykk. Mengden av betong går betraktelig ned. Vi skal også jobbe med materialkvalitet knyttet til det.

Robotisering kan også ha mye for seg. Hvis vi robotiserer for eksempel sprøytebetongrigger eller annet betjent utstyr, kan det gi lavere utslipp gjennom mer presisjon. Jeg sier ikke at vi skal fjerne alle manuelle jobber, men at vi i større grad bør jobbe som operatører. Vi sjekker og overvåker, og griper inn når det trengs – litt som dagens piloter i moderne fly.

Grønne løsninger trenger et marked. Det må nok legges frem noen incentiver fra de som skal kjøpe tjenesten. Byggherrene, med andre ord. De må nok på banen med incentiver – eller krav. Pisk eller gulrot. De store byggherrene bør bruke krav og incentiver – belønne, premiere eller gi bonus – for å vise entreprenørene at de støtter disse initiativene til en grønnere bransje.