Klimaendringene vil bidra til å redusere isbreene våre. Hvor mye de smelter avhenger av breens størrelse og hvordan framtidens klima vil bli. Norges sjette største isbre, Hardangerjøkulen, kan smelte helt bort hvis verden ikke oppfyller togradersmålet i Parisavtalen.

Kronikk av Tron Laumann, NVE og Kjetil Melvold.

Klarer vi å bremse klimaendringene og nå togradersmålet er det fortsatt håp for norske isbreer. Animasjonen viser hva som kan skje med Hardangerjøkulen for to ulike klimaframskrivninger. Den ene tilsvarer et klima svært nær Paris-avtalens intensjoner hvor det legges til grunn at temperaturen ikke øker med mer enn 2 grader fra førindustriell tid. Den andre en temperaturøkning på fire og en halv grad og nedbørsøkning på femten prosent.

Animasjonen viser at frem mot 2030 er forskjellene er små mellom de to framskrivningene. Etter dette årstallet øker forskjellene. Større og større områder blir isfrie og naturlandskapet vil endre seg.

Som du kan se i animasjonen eksisterer knapt breen i 2100 for scenariet «Med fortsatt økning», hvor ingen klimatiltak blir gjennomført. I tillegg til at breen smelter tilbake langs kantene blir breen både blir tynnere og lavere (se også figur.1). Dette kan ses ved at fjellpartier som i dag er dekket av is dukker frem og øker i størrelse i de øvre delene av breen. Når breen blir lavere vil dette forsterke avsmeltingen ytterligere. Vi får en såkalt positive feedback/selvforsterkende tilbakekobling. Mot slutten av simuleringen ser vi at det ligger igjen noe is der hvor isen i dag er på sitt tykkeste. Dette skyldes at det tar tid å smelte opp mot 380 meter med is.

Breen vil også bli betydelig mindre selv om vi klarer å oppfylle Paris. Volumet er redusert med 60% fram til 2100, og breen har blitt betydelig lavere. Dette vil forsterke smeltingen ytterligere. Lignende resultater har man også sett i studier fra andre land.

Resultatene vi ser fra Hardangerjøkulen er dessverre ikke unike. Anslag vi har gjort viser at de fleste norske breene vil være bort om nærmere 80 år hvis vi ikke gjør noe for å redusere klimautslippene.

Rembesdalskåka er Hardangerjøkulens lengste brearm. På denne er det utført lengdemålinger siden 1917. Fig. 2 viser målte frontposisjoner i kombinasjon med de modellerte utviklingene fram mot 2100. I alt har breen smeltet tilbake ca 1400 m siden 1917. Med RCP8.5 (høy nedbør- og temperaturøkning) vil breen smelte tilbake ca 5,6 km fra i dag og frem til 2100. For framskrivingen som tilsvarer Parisavtalen blir endringen mindre og breen vil smelte tilbake med omkring 1500 m fra slik den er i dag. For begge framskrivningene ser vi en akselerert smelting fra omkring 2040 og denne er spesielt tydelig for RCP8.5. I 2100 vil det med RCP8.5 bare være en liten isrest igjen av Rembesdalskåka.

Vi mister ikke bare en turistattraksjon

Som animasjonene viser vil landskapet rundt Hardangerjøkulen endres vesentlig og et viktig landskapselement vil gå tapt. Dette vil ha betydning for både plante- og dyrelivet i områdene rundt breen. Det er stor turistaktivitet knyttet opp mot norsk natur og breene våre. Når breen forsvinner vil et viktig trekkplaster for turister forsvinne.

Breen er også et viktig naturlige vannreservoarer som bidrar med vann til elvene rundt. En del norske vannkraftverk benytter tilsig fra breområder. Disse vil oppleve endringer i tilsig fra breen. I en periode vil man få økt avrenning fra breområdene. Etter hvert som breen blir mindre vil imidlertid bidraget fra breene avta. Spesielt på tørre og varme somrer vil endringene bli store. Dette vil kunne påvirke hvordan vannkraftindustrien vil disponere sine magasiner i framtiden.

Hvordan laget vi isbreanimasjonen

For å si noe om hvordan breen påvirkes av klimaendringene og utvikler seg, benytter vi oss av matematiske modeller. Vi har valgt Hardangerjøkulen til å illustrere utviklingen. Dette er Norges sjette største bre med sine 71 kvadratkilometer i dag. Breen ligger nord-vest på Hardangervidda rett sør for Finse. Bildet nedenfor viser Hardangerjøkulen sett fra syd.

For å kunne si noe om hvordan Hardangerjøkulen vil endre seg i fremtiden må vi kjenne til hvordan klimaet vil utvikle seg. Det er vanlig å benytte seg av forskjellige klimaframskrivinger. Dette er beregnede klimautviklinger for ulike anslag av fremtidige klimagassutslipp. I vår studie har vi benyttet framskrivinger gjort tilgjengelig gjennom Norsk klimaservicesenter (https://klimaservicesenter.no). I animasjonen ovenfor har vi valgt to ulike klimaframskrivinger:

Ett svært nær Paris-avtalens intensjoner (eller svært nær RCP2.6) hvor man antar stabilt klimagassutslipp de første årene og deretter en kraftig reduksjon fra 2020. Paris-avtalen slår fast at den globale oppvarmingen bør holdes under to grader og helst begrenses til en og en halv grad i forhold til førindustrielt nivå. Det er imidlertid sannsynlig at oppvarmingen øker til et høyere nivå, før den reduseres. I vår modellberegning har vi valgt å øke temperaturen gradvis frem mot 2045 hvor temperaturen er 1,3°C over dagens nivå. Fra 2045 til 2100 holdes temperaturen konstant på 2045 nivået. Det er valgt en økning i nedbøren på tre prosent.

Ett med høy nedbør- og temperaturøkning (RCP8.5). Denne klimaframskrivingen baserer seg på en kontinuerlig vekst i klimagassutslippene og kalles ofte «business as usual», siden ingen klimatiltak blir gjennomført. Her har vi tatt utgangspunkt i at området rundt Hardangerjøkulen blir 4.5°C varmere og får 15% mer nedbør i år 2100 enn i dag. I simuleringen er det antatt en lineær økning fram til 2100.

Med grunnlag i nedbør- og temperaturdataene fra klimaframskrivingene beregnes snøakkumulasjonen og smeltingen av is og snø på breen. Disse dataene overføres til såkalte massebalanseprofiler, som forteller hvordan snøen og smeltingen fordeler seg på breen. Når istykkelsen er kjent på et gitt tidspunkt kan man bruke massebalanseprofilene og en matematisk modell til å beregne breens form og tykkelse fremover i tid. Den matematiske modellen kaller vi gjerne enn dynamisk bremodell, og i vårt tilfelle har vi brukt en to-dimensjonal bremodell.

Referanser

NVE DATA, Brefronter, overfalte- og bunntopografi, istykkelse, frontposisjonmålinger og massebalansemålinger.