Det er mange år siden jeg første gang hadde et arbeidsoppdrag i tunnel, engang tidlig på syttitallet. Den gang som flisejente og ikke særlig gammel-barnearbeid. Og skummelt, men spennende. Senere fulgte oppdrag på flere av Norges største kraft-og tunnelanlegg på tidlig 80 tallet. Jeg synes jeg er heldig som fikk et lite innblikk i tidligere tiders anleggsvirksomhet, for mye har forandret seg siden da!

Kronikk av Ruth Gunnlaug Haug, utbyggingssjef E18-KBT, Nye Veier.

Men noe av det som består, er driven, ærligheten, stoltheten og ikke minst kompetansen hos de som står midt i salva hver dag. Med lange dager, lange reiseveier, risikofylt arbeidsplass og beredt til å løse utfordringer der de måtte være, innerst i en fjordarm, over fjellvidder eller under Rådhusplassen. Nylig var det nettopp gjennomslag i Norges 5.lengste vegtunnel på 9,3 km, hvor arbeidslagene har slåss med vann under svært høye trykk i lang tid. Men veg blir det, og «vegen skal du ha, om ikke du tykkjer han er bra…..»

Den norske tunnelmetoden er i stor grad basert på kompetanse og erfaring, beslutningsvilje og samarbeid mellom alle nivå i organisasjonen. Dette er igjen basert på kulturelle forutsetninger hvor vi i Norge fortsatt verdsetter kompetanse like mye som formell utdanningsgrad. Det ikke alle bransjer som glatt ansetter spreke 70 åringer som fortsatt gir jernet.

Verden har drevet tunneler siden antikken og i Norge kom tunnelkompetansen med bergverksdrift for 400 år siden. De siste 100 år har Norge drevet samferdsels-, militære- og vannkrafttunneler med berget som byggematerial i stor stil. Til forskjell fra betong, er fjellet i hovedsak også sterkt , men akk så uforutsigbart. Dette betyr at basen, tunnellaget og ingeniørgeologen må kunne forstå berget, håndtere raske endringer og ta gode beslutninger på stedet for å sikre egen og brukernes sikkerhet på kort og lang sikt. Moderne teknologi bidrar sterkt til at forundersøkelser og sikringsmetoder gir langt større forutsigbarhet og sikkerhet. Likevel gjenstår det årvåkne og erfarne blikket som en nødvendig og viktig del av tunnelbasens kjernekompetanse. Personlig mener jeg at de norske tunnellagene har en stor del av æren for at vi stadig har kunnet planlegge og bygge lengre, dypere, større, og spektakulære tunneler og fjellrom. Og samspillet og diskusjonene med ingeniøren har drevet bransjen framover.

Disse kjerneegenskapene bør videreføres, og utvikles inn i ny tid med digitalisering av de fleste arbeidsoperasjoner og robotteknologi. Internasjonalisering bringer også ny kompetanse inn, maskiner og utstyr utvikles og tilpasses. Norge var drivere av tunnelboremaskiner for hardt fjell på åttitallet, men markedet hadde ikke bruk for slike etter vannkraftperioden var over, og korte vegtunneler tok over. Vi spesialiserte oss på boring og sprengning. Lange jernbanetunneler er igjen aktuelle og dermed kommer også en renessanse for TBM en. Det er ingen tvil om at resten av verden også har dyktige ingeniører og anleggsarbeidere. Vi må være lydhøre, utvikle oss, men beholde kjernekompetansen. Så står bransjen støtt i 100 år til.