– Vi får flest spørsmål fra byggherrene om hvor mye CO₂ vi sparer. Det spørsmålet mener jeg er ufullstendig. Et like viktig spørsmål, som vi aldri får, er: Hvor mye natur og naturressurser sparer dere? sier Fredrik Hausmann, leder for forretningsutvikling hos Feiring.

Ifølge Hausmann er ikke alltid tiltaket med lavest CO₂-utslipp, best for naturmangfoldet.

– Vi må få en fordelingsnøkkel mellom bærekraftsperspektivene, for de kan komme i konflikt med hverandre, sier han.

Utnytt ressursene bedre

Stein knust i pukkverk kommer i ulike kornstørrelser som siktes til ulike fraksjoner. Ifølge Hausmann er etterspørselen etter de minste fraksjonene lavere enn produksjonen. For å utnytte disse «biproduktene» bedre investerer Feiring i et anlegg på Bjønndalen bruk i Nittedal for å vaske og kubisere de minste friksjonene fra pukkverket slik at den skal kunne erstatte natursand i betongproduksjon.

– En bieffekt er at vi sparer CO₂ siden Bjønndalen Bruk ligger nærmere Oslo-markedet enn de fleste sandforekomstene. Men hovedhensikten er å spare ressurser og utnytte alt vi tar ut, sier Hausmann.

Også Franzefoss AS ønsker å redusere uttaket av stein fra naturen. De tar inn mye stein fra infrastrukturprosjekt rundt Oslo.

– På den måten utnytter vi de åpne råstoffuttakene vi allerede har, og gjenvinner et overskudd av stein som ellers ville blitt transport langt for å deponeres i naturen eller i sjøen, sier Gaute Markussen, bærekraft- og utviklingssjef i Franzefoss AS.

Ifølge Markussen var cirka halvparten av all stein som Franzefoss leverte ut i 2023 gjenvunnet fra overskudd fra prosjekter som Fornebubanen og vannbehandlingsanlegget for ABV (Asker og Bærum Vannverk) på Kattås i Bærum.

Godt nok bør være godt nok

Stein kan gjenvinnes, men kvaliteten setter premissene for bruken. Stein av høy kvalitet bør forbeholdes der den er nødvendig. Ellers bør man heller bruke rett stein til rett formål.

– Veldig mange produsenter forsøker å kvalifisere sine gjenbruksprodukt til mest mulig «høyverdig bruk» som i betong og asfalt der kravene til homogenitet og mekanisk styrke er størst. Det gir mening i et markedsføringsperspektiv, men ikke alltid i et samfunnsmessig bærekraftsperspektiv. Blant annet fordi etterspørselen etter tilslag til bunden og ubunden bruk er større enn all tilgjengelig gjenvinnbar overskuddsmasse når man ser på hele byggeråstoffsystemet, sier Hausmann.

Markussen fra Franzefoss er inne på noe av det samme.

– «Godt nok» har blitt et begrep vi bruker i Franzefoss når vi spør kunden hva de skal bruke de forskjellige pukkfraksjonene til. «Godt nok» må også inn som begrep hos beskrivende ledd. For å få til det må kompetansen økes hos byggherrer og konsulenter, sier Markussen.

Men skal «gode nok» produkter bli solgt, må noen ville kjøpe. Det er dårlig økonomi å for eksempel knuse og gjenvinne betong som lagres i en haug, hvis ingen kjøper et slik gjenvinningsprodukt.

– De offentlige byggherrene må ta ansvar og gå foran som gode eksempler for å skape et marked for gjenvunne produkter, så skal vi i bransjen produsere produktene med høyest grad av gjenvinning, sier Markussen.

Koordinere mellomlagringen

Store infrastrukturprosjekt skaper store mengder råmaterialer som kan gjenvinnes til brukbar pukk og grus. Et hinder for å øke gjenbruken av overskuddsmasser, i stedet for å deponere dem, er areal til mellomlagring. Hausmann tror pukkverkene kan spille en stor rolle i og med at de allerede har areal nær markedene. Økt kompetanse på sortering, kvalitetskontroll og produksjon med overskuddstein, kombinert med økt etterspørsel fra markedet, kan øke reell mellomlagringskapasitet.

– Her trenger vi drahjelp fra offentlige byggherrer i bestiller- og planleggingsfasen. I Stor-Oslo er det mange milliardprosjekt med overskudd av tunnelstein av middels til dårlig kvalitet som drives samtidig. Som regel tas tunnelstein ut med tanke på rask og enkel utlasting, ikke gjenbrukspotensialet for steinen, noe som gir høyt innhold av fine fraksjoner som er vanskelig omsettelig, sier Hausmann.

Når overskuddet av tunnelmasse overstiger det markedet klarer å ta unna, sprenges regionens kapasitet for mellomlagring. Dermed kan mye masse bli kjørt bort i stedet for å bli gjenbrukt.

– Større grad av koordinering av overskuddsmasse, både med tanke på tid og kvalitet mellom byggherrer og prosjekt i en region, vil legge til rette for at det skapes og utnyttes mer gjenbruksprodukter, sier Hausmann.