SE BLADARKIV
Prosjektfinansieringsmodellen Offentlig privat samarbeid (OPS) er en suksess, mener advokat Geir Frøholm. Staten får ny vei levert med liten risiko - og de slipper vedlikeholdet. Dessuten får de store entreprenørene mye ut av dette:
– Det gir en sikker og forutsigbar kontantstrøm for OPS-selskapet. Dette kan selges, for eksempel til pensjonsfond. Dessuten skaffer det entreprenørene store jobber. Drift og vedlikeholdet gir også arbeid for hele driftsperioden på 25 eller 30 år.
– Det går jevnt over veldig bra med disse prosjektene. Veiprosjektet rv 3/rv 25 Løten-Elverum blir ferdig før fristen – til lavere kostnad enn antatt. Det første OPS-veiprosjektet i Norge, E39 Orkdalveien, ble også levert før tiden.
Frøholm er partner i SANDS, og nestleder i advokatfirmaets faggruppe for entrepriserett. Han har i mange år representert store nasjonale og internasjonale entreprenører og investorer i OPS-prosjekter, og han bistår også med rådgivning og forhandlinger.
De som kan komme i klemma er de som skal bygge og drive veien, forteller Frøholm. Her er hans fem råd til utførende i OPS-prosjekter:
- Sett deg grundig inn i prosjektet. Du må forstå hva det dreier seg om.
Den norske OPS-modellen er en «design–build–finance–operate» (DBFO)-variant. Her er det ikke noe privat eierskap inne i bildet. Det offentlige tar inn bompenger for å finansiere veien, mens OPS-selskapet får en fast, avtalt betaling. En slik trekant kan eksempelvis være en kontrakt mellom Statens vegvesen, OPS-selskapet og en bygger/driftselskap.
Foto: SANDS advokatfirma
– OPS-selskapet er oppdragstaker i «den norske» DBFO-modellen. De «selger pakken» til staten. Det er én kontrakt, og der er det gjerne en totalkontrakt hvor all risiko er lagt på OPS-selskapet. Selskapet vil i sin tur overføre risiko til den utførende, gjennom en totalentreprise. Der kan det fort bli tvister. Det tilsvarende gjelder drift.
- Sett deg inn i tilbudsgrunnlaget. Hva er egentlig jobben? Og hvordan er fordelingen av risiko? Få klarhet i dette.
– Konfliktene ligger i aksen ned mot utførende og driftselskapet. Totalentreprenørene kan være ganske rå. De skyver risiko ned på de som utfører jobben. Fellen er flytting av risiko og ansvar over på underleverandører etter den såkalte «back-to-back»-metoden, som blir stadig vanligere. Dette er veldig tøffe kontrakter.
– Rådet til de utførende er å benytte de mekanismene som finnes for tvisteløsning, samt å engasjere dyktige folk.
- Ikke svelg kontraktsforslaget med én gang. Gå gjennom det som står der, og etablér dine synspunkter. Hvilket avtalegrunnlag synes du skal gjelde?
– Gjør du en god jobb, er sjansen for tvister mindre. Det sier seg selv. Men du må likevel forhandle kontrakter hvor du har regulert logistikken, risikofordeling, alle de klassiske temaene. Men «Back-to-back» er en spesiell kontrakt, og det må du forholde deg til.
– Du må bruke folk som kan disse kontraktene. Det er ikke rakettforskning, du må bare forstå hva det innebærer. Jeg har vært involvert i mange OPS-prosjekter på en eller annen måte, i tøffe kontraktsforhandlinger. Det er viktig å få inn forbehold og klausuler for utførende.
- Sett sammen en organisasjon som er istand til å håndtere prosjektet. Du bør ha med deg en kontraktsingeniør, eller folk som håndterer kontrakten hele tiden.
– Du må som underleverandør forstå hva du begir deg inn i. Skal du leke med de store, må du kunne reglene. Noe jeg ikke helt skjønner er hvorfor ikke flere går inn i et arbeidsfellesskap, og fordeler risiko der? Flere underleverandører bør jobbe tettere sammen.
– Iblant tror jeg enkelte leverandører tar på seg noe i OPS-sammenheng som de ikke helt 100 prosent forstå hva innebærer.
- Forsøk å løse ting når de dukker opp – med én gang. Ikke vent. Innen OPS gjelder dette enda mer enn i vanlige entrepriser.
– Mye kan enkelt bli løst ved at partene setter seg sammen, og diskuterer problemet. Klarer ikke partene selv å løse tvister, går saken til en megler. Mye blir løst også der. Etter det går saken til domstol. Vi har altså ganske avanserte systemer for å finne løsninger.
