– Jeg tror man etter hvert blir «tvunget» til å samarbeide om oppgaver innenfor vann og avløp, i alle fall i små og mellomstore kommuner, sier avdelingsleder for vanntjenester i Norsk Vann, Kjetil Furuberg.

De fleste vann- og avløpsanlegg er eid og driftet av kommunene. Å jobbe med samarbeid og koordinering på tvers av kommunegrensene vil kunne gi mer kostnadseffektive og bærekraftige tjenester, poengterer Furuberg. For eksempel ved at de bygger felles anlegg, styrker kompetansemiljøene og får felles bestillerfunksjon. Det vil ikke nødvendigvis gi billigere tjenester, men kvaliteten blir bedre og man får lavere gebyrvekst.

– God kvalitet på leveransene i alle ledd i verdikjeden er svært viktig. God samhandling mellom byggherre, rådgiver, entreprenør og leverandør er viktig for å unngå feil og mangler, og optimalisere de løsningene som velges. Dette vil gi lavere kostnader på sikt. Kommunene må ha bestillerkompetanse og kapasitet til å følge opp prosjektene. En utfordring er at personer i en liten kommune ofte må jobbe med mye forskjellig innen kommunaltekniske oppgaver. Det gjør det vanskelig å jobbe strukturert med ett område, sier han.

Utslippskrav øker

I benchmarkingssystemet bedreVANN kommer det frem at det som styrer kostnadene, ofte er størrelse.

– Det er mye å hente på samarbeid og koordinering, for eksempel rundt avløpsrenseanleggene. Når det gjelder drift av ledningsnettet ser man at jo flere som er påkoplet per kilometer ledning, jo lavere er kostnadene, sier Furuberg.

70 prosent av det som tas inn i vann- og avløpsgebyrer brukes til å kjøpe tjenester i det private markedet, ifølge Furuberg. Gebyrene er selvkostbasert, og kan kun benyttes til vann og avløp. Men de stiger blant annet som følge av økte strøm- og energipriser. Dette vil stabilisere seg, men Furuberg tror ikke gebyrene blir lavere selv om kommuner i større grad velger å samarbeide.

– Utslippskravene er økende, det er flere rensetrinn enn tidligere, men man må jobbe slik at kostnadsøkningene blir så små som mulig. Bærekraft handler om både økonomiske, sosiale og miljømessige faktorer. Det skal henge sammen og bli så bra som mulig og samtidig sikre det bransjen vil: levere godt drikkevann og ha rene sjøer.

Kunstig intelligens

Det jobbes med å innføre økt bruk av digitale ledningskart og hjelpemidler, som vil gi bedre oversikt over hvilke deler av nettet som er klart for utskifting. Også mer digital dataflyt og innrapportering vil effektivisere bransjen. Dessuten; kunstig intelligens (KI) vil komme for fullt fremover.

– KI er på vei inn. Det vil styrke modellbasert tilnærming slik at man lettere kan identifisere vedlikeholdsbehovet. Norsk Vann vedtok i januar å sponse et doktorgradsarbeid for å se på bruk av KI for å bedre predikere feil på ledningsnettet og hvor det er behov for utbygging. Det er mange som driver med KI nå. KI vil kunne gi modeller som kan brukes til å forutse hva som må skiftes mer målrettet og presist, sier han.

Utnytte levetid

Ledningsanlegg har en forventet levetid på 100 år. Prosessanlegg har ikke samme levetid. De ligger på rundt 40–50 år, men har den fordelen at de ligger over bakken eller i fjellanlegg, noe som gjør drift og vedlikehold enklere.

– Det vi legger i bakken ønsker vi lenger levetid på. Det krever mye i tettbygde strøk, der man må gjennom flere lag med infrastruktur for å nå vann- og avløpsrørene. Rørene og grøfteutførelsen må ha høy nok kvalitet slik at man slipper å grave de opp før det har gått 100 år, sier Furuberg.

Det meste av infrastrukturen er allerede lagt, det er kun i randsonene der det bygges nytt at det også legges ny infrastruktur for vann og avløp. Det skjer også i tilfeller der det bygges nye veier for eksempel, at man må stille seg spørsmålet om man likevel skal skifte ut rørene og la dem ligge i 100 år, eller om man skal la de ligge for så å bytte dem ut 50 år etter.

– Rør i rør, slik at man kan fikse uten å grave er mer og mer vanlig, særlig til privathus. I store byanlegg er det mer snakk om å bygge kulverter så man kommer til rørene uten å grave, sier han.

Mange kommuner har plastrør fra 1960–70-tallet som de får mye brudd på og som må fjernes. Kunsten er å ta ledningsstrekket før feilraten begynner å bli for stor.

– For å utnytte levetiden optimalt må man finne det rette punktet å skifte før det blir ledningsbrudd og vannlekkasjer. Da har man utnyttet levetiden best mulig. Det er derfor viktig å vite materialkvaliteten og mate informasjonen inn i modeller slik at man ser hvor man skal inn og gjøre tiltak.

Beslutningsgrunnlag

Caroline Holt Haglund er key account manager, industriell IoT og AI i Guard. Hun forteller at digitalisering forbedrer vann- og avløpstjenester ved å måle, samle inn og analysere data som danner mer informerte beslutningsgrunnlag. Dette oppnås ved bruk av sensorer, kommunikasjonsteknologi og datavitenskap for å muliggjøre prediktivt vedlikehold og optimalisering av ressurser og prosesser.

– Fordeler inkluderer raskere identifisering og håndtering av problemer som lekkasjer og overløp, mer nøyaktig planlegging av infrastruktur og vedlikehold av denne, kostnadsbesparelser gjennom mer effektiv bruk av vann, energi og arbeidskraft, og økt operasjonell effektivitet i vannbehandlingen, sier hun.

Integrering av maskinlæring og kunstig intelligens kan forsterke effektiviteten ytterligere. Disse teknologiene gjør systemene i stand til å tilpasse seg endringer i sanntid, justere driften automatisk og forutsi fremtidige tilstander. For eksempel kan KI i renseanlegg analysere prosessvariabler og eksterne faktorer for å forutsi avløpsmengder og optimalisere renseprosessen basert på vannets sammensetninger, noe som fører til forbedret rensegrad, reduserte miljøutslipp og lavere driftskostnader, uttaler Haglund.