I Buskerud har de startet et prøveprosjekt med regnbed, det første i sitt slag i Norge. Idéen er hentet fra USA, og ved hjelp av disse bedene blir vannet drenert bort fra veibanen.

Over 10 000 stauder og flere hundre trær skal plantes ut i løpet av august. Staudene settes ned mellom kjørefeltet og gangveien, mens trær og gress skal pryde midtrabatten, forteller landskapsarkitekt Kirstine Laukli i Statens vegvesen.

Til nytte og glede for trafikantene

Neste sommer blir det en opplevelse å gå og sykle langs Bjørnstjerne Bjørnsons gate i Drammen. Bortimot 300 trær og over 30 ulike slag med stauder vil pryde gata. På enkelte steder blir det blomsterbed på begge sider av gangveien, og trafikantene vil få ulike syns- og lukteinntrykk etter hvert som de beveger seg langs gata, sier en entusiastisk Laukli.

Det viktigste er likevel bedenes funksjon.
– Vi varierer mellom gressplen og stauder. Gressmattene er forholdsvis tette, og det tar lengre tid for vannet å bli drenert vekk herfra enn fra regnbedene. Jorda i regnbedene er slik at den drenerer bort vannet hurtig, så plantene her må egentlig tåle både stor fuktighet og tørke, og det er en stor utfordring, sier Laukli.

Veisalt kan være en utfordring

Her i Norge har vi litt andre utfordringer enn i USA – både når det gjelder klima og bruk av veisalt. Det er derfor utrolig spennende å se hvilke arter som vil overleve og trives, og hvem som ikke gjør det, sier Laukli, som allerede har sørget for at de 2000 første plantene har kommet i jorda.

Laukli er og spent på hvordan plantene vil tåle salt og om trærne vil etablere seg som forventet. Hvert tre er utstyrt med en vannpose som blir fylt opp hver dag, og dermed skal de kunne overleve også i varmt og tørt vær.

Høster erfaringer

Erfaringene fra prøveprosjektet i Buskerud vil komme til nytte for andre prosjekt rundt om i landet. Plantene skal følges opp i flere år framover, men allerede til neste år vil man få en pekepinn på hvilke arter som har størst sjanse til å overleve i et norsk klima og med de utfordringene som er i et bymiljø med eksos og salt, avslutter Kirstine Laukli.