I fjor kollapset en del av jernbanestrekningen ved Hønefoss som følge av nedbørsmengder under ekstremværet Hans. 50 meter med skinner ble hengende i løse luften da vannmasser skylte vekk underbygningen. Årsaken var at vann ble demmet opp på den ene siden av fyllingene, og stikkrennene ble overbelastet. Dermed ble trykket for stort på massene. Den hengende skinnegangen ble en påminnelse om viktigheten av å sikre jernbanen mot flom og ras.

De siste par årene har Johnny Lundh, driftsleder Hønefoss i Bane NOR, og hans kolleger satt inn et skikkelig støt for å ras- og flomsikre jernbanestrekningen de har ansvar for. Arbeidet viste resultater da skadene ikke ble verre enn de ble under Hans. Men: Etterslepet er, i likhet med resten av jernbanen, stort.

– Ras- og flomsikring har hatt lite fokus til inntil noen få år siden. Men nå har vi begynt å ta tak i det, sier Lundh.

Helt konkret har han satt i sving personell som går fast på strekningen Roa–Hønefoss for å renske og vedlikeholde stikkrennene. Det samme gjøres langs Hokksund–Hønefoss.

– Helt systematisk går de gjennom gamle stikkrenner som gror igjen med vegetasjon. Det samler seg kvister foran innløp og masser som blir fraktet med vannet blir liggende foran og tette igjen for stikkrennene, sier Lundh.

Lede vannet vekk

Jernbanestrekningen de har ansvar for er 150 år gammel, bygd på stedlige masser, og ikke etter den standarden jernbanen bygges på i dag. Den gang brukte man det som fantes i nærområdet.

Johnny Lund. Foto: Privat

– Noe av utfordringen er at denne massen ikke er så drenerbar og stabil mot flom. Da er vi helt avhengig av at dreninger, grøfter og stikkrenner er i orden, slik at vi kan håndtere vannet som kommer, sier Lundh.

I noen tilfeller er det nok å rense innløpene, men det finnes også gamle stikkrenner, som gamle steinkulverter, som har redusert kapasitet. Da må det bores opp og legges inn nye stikkrenner.

– Hvordan spiller geografien og landskapet inn i vurderingene?

– Det er viktige faktorer med tanke på hvor mye vann som ledes mot sporene. Terrengets beskaffenhet, om det er tatt ut mye skog på oversiden og høyere i terrenget, vil det føre til mer vann enn tidligere. Det kan bli mer løsmasser. Og spor etter skogsmaskiner kan gjøre at vannet finner nye veier. Vi har hatt perioder med styrtregn som har ført til at bekkeløp har funnet nye veier, terrenget blir utvasket og fører med seg løsmasser. Med klimaendringene forventer vi mer styrtregn, så dette arbeidet er svært viktig fremover, sier Lundh.

Manuell inspeksjon

Lundh forteller at det jobbes med kartlegging av nedbørsfelter slik at man kan sikre riktig dimensjonering av stikkrennene. Det er avgjørende at de har kapasitet til å håndtere vannet som kommer.

– Hydrologer gjør kapasitetsberegninger for å dimensjonere for hundreårsflommer ut fra data de sitter inne med. Det holdes opp mot dimensjoner på anlegget, sier Lundh.

– Finnes sensorer eller annen teknologi som kan varsle om tette stikkrenner?

– Nei, vi må rett og slett ut og inspisere manuelt. Meldes det mye nedbør gjør vi tre ting: vi kontrollerer at stikkrennene er best mulig rustet til å ta imot nedbørsmengdene. Vi følger opp underveis i regnet i tilfelle det skulle skje noe. Og i etterkant er vi ute og kontrollerer for skader. Vi er særlig oppmerksomme på kvister som legger seg foran, de fører lett til at massene samler seg opp, sier Lundh.

Opprenskningsarbeidet gjøres enten manuelt eller, som ved større opprenskning, med gravemaskin.

– Å ha kontroll på vannveiene er særlig viktig i årene som kommer. Det har vært for lavt prioritert, sier Lundh.

Fra byggeår

Lundhs kollega, tilstandskontrollør Truls Berg, forteller at strekningen de har ansvaret for er 143 kilometer lang. Den innbefatter deler av Bergensbanen, Roa-Hønefossbanen og Randsfjordbanen. Berg bekrefter at det jevnt over er et etterslep på ras- og flomsikringsarbeidet.

– Mange av stikkrennene er fra da banen ble bygd. Noe er bra, noe er dårlig, noe må byttes ut. Etterslepet går på gjengrodde overvannsgrøfter og stikkrenner som er kollapset eller sammenrast. Mellom 75 og 85 prosent av stikkrennene er steinkulverter fra byggeår. De er ikke dimensjonert for dagens nedbørsmengder og vi opplever at det er raste toppheller, at de er gjengrodd og generelt at kapasiteten er dårlig.

– Hva må til for å få tilstanden opp på et akseptabelt nivå?

– Det viktigste er at vi renser inn- og utløp slik at vannet tas unna. Vi jobber med linjegrøfter for å føre vannet vekk fra banen og bort til stikkrennene, sier Berg.

Berg kaller arbeidet førstehjelp, det som går på rydding og rensing av stikkrennene og graving av grøfter. Men de gjør også et viktig kartleggingsarbeid, som skal benyttes i Bane NOR sitt pågående stikkbaneprosjekt, der stikkrenner på sikt skal fornyes og kapasiteten skal opp til 200-årsflom-nivå, opplyser han.

– Får vi ikke vannet unna vil det stå og trykke på skinnene. I verste fall vaskes alt under sporet ut. Dette er ikke et arbeid vi gjør én gang, det er en evig runddans. Et kontinuerlig arbeid, sier Berg.