«Klimaresiliens» er et begrep som har vært lite brukt i norsk byplanlegging. Men masteroppgaven om temaet har vekket stor oppmerksomhet, og i høst ble den belønnet med Statsbyggs studentpris.

Taran Aanderaa og Vaar Bothner har fått mye oppmerksomhet for sin masteroppgave «Før flommen: bærekraftig overvannshåndtering for økt klimaresiliens i norske byer og tettsteder» som de skrev under studiet i landskapsarkitektur ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet i Ås. I oppgaven har de sett på hvordan resiliens kan brukes som strategi og tankesett når norske byer og tettsteder skal tilpasses et villere, varmere og våtere klima, med økte nedbørsmengder som den største klimatrusselen, og hvordan landskapsarkitekter kan bidra til å øke klimaresiliensen.

Vi var sammen på utveksling på UC Berkeley i California og der ble vi introdusert for begrepet «resiliens», forteller Aanderaa.

Viktig hjelpemiddel

Begrepet er forklart som systemers evne til å opprettholde viktige prosesser og funksjoner i møte med endringer og forstyrrelser.

Vi jobbet med ulike caser på Berkeley og ville bruke teorien og kunnskapen i norsk sammenheng, sier Bothner.

Resiliensbegrepet er nesten ikke brukt i Norge, men det kan være et viktig hjelpemiddel for hvordan man planlegger i forhold til klimaendringer, sier Aanderaa.

Resiliens går i denne sammenhengen blant annet ut på å ta vare på og bruke biologisk mangfold og økologiske ressurser for å dempe de negative effektene av klimaendringene. I oppgaven påpeker de at et overordnet mål for å øke resiliens er å ivareta sunne økosystemer. Mens harde flater av asfalt-, stein og betong gjør byer og tettsteder sårbare for store nedbørsmengder, vil naturlig vegetasjon holde tilbake vannet og gjøre byene mer motstandsdyktige mot påkjenningene som følger med klimaendringene. I tillegg kommer det sosiale aspektet: gode overvannsanlegg kan igjen ha en positiv sosial effekt i bymiljøene, og gi gode muligheter for kunnskapsformidling og læring.

I rør

Dette står i sterk kontrast til hvordan både bekker og overvann lenge har blitt håndtert i norsk byplanlegging.

De siste 30-50 årene har vi lagt flere og flere vann og bekker i rør, og de er dimensjonert for helt andre nedbørsmengder enn det som kommer. I tillegg til bekker og elver har man lagt overvannet i rør, og når det ledes raskest mulig bort renner det ikke ned i grunnvannet. I Bergen holder brygga på å kollapse fordi grunnvannstanden er blitt lavere, påpeker de.