– Bare i Bergen alene er det kartlagt 87 ulovlige deponier for betong og tyngre byggemasser. I store deler av landet er det «vill vest»-tilstander, egentlig. De store entreprenørene forsøker å gjøre ting ordentlig, mens noen mindre aktører tar snarveier. Det gir enkelte mulighet til å prise de store ut gjennom slik «cowboy»-virksomhet. Situasjonen øker faren for mer miljøgifter i grunnen og gir urettferdige konkurransevilkår, konkluderer miljørådgiver i Multiconsult og styreleder for Forum for miljøkartlegging og –sanering, Eirik Rudi Wærner.

Uklare regler

Det største problemet slik Werner ser det er at uklare regler for sanering gjør det veldig tilfeldig hva som passerer under radaren. Forum for miljøkartlegging og –sanering har nettopp oppdatert deres veileder for prøvetaking og vurdering av betong og betongens eventuelle overflateforurensninger.

De store entreprenørene forsøker å gjøre ting ordentlig, mens noen mindre aktører tar snarveier. Det gir enkelte mulighet til å prise de store ut gjennom slik «cowboy»-virksomhet.

– Det er vanskelig å vite hva som kan nyttegjøres, før du har tatt prøver. Vi sliter med for lite data til å si noe fornuftig om at betong fra en gitt periode eller av en gitt kvalitet er gjenbrukbar eller ikke.

Miljødirektoratet har bidratt i arbeidet med veilederen, og de ser at det er vanskelig å si noe generelt om hvor mange prøver som må tas.

– Vi planlegger en veileder til forskriften, og vi vil da vurdere hvilke retningslinjer vi skal komme med for dette. I forslag til forskrift er det satt krav om at prøvetaking skal utføres av en "aktør med miljøteknisk kompetanse", forteller seksjonsleder Kristine Mordal Hessen i seksjon for avfall og grunnforurensning.

Vil fjerne slingringsmonnet

Wærner berømmer Miljødirektoratet for å ta grep.

– Det som er bra med forslaget til ny forskrift er saneringsplikten. Miljødirektoratet mener at det i dag er alt for mye betong som havner på deponi, fordi det er for høye konsentrasjoner av PCB spesielt. Det skjer fordi det ikke er noen saneringsplikt. Da blir betongen levert på deponi og så blir deponiene fulle. En saneringsplikt når konsentrasjonen er over en viss grense, kan resultere i at vi blir kvitt det mest forurensede – og sitter igjen med mer «ren» betong som kan brukes på nytt. I dag er det billigere å bare deponere alt.

Vi trenger også mer kontroll. Byggesaksmyndighetene i kommunene må være mer på ballen.

– Det er enklere når vi snakker om forurenset grunn. Der har Miljødirektoratet satt opp klare regler. Er det en forurensning hvor kilden er kjent, ukjent og arealet er av en viss størrelse, er det bestemmelser for hvor mange prøves som skal tas. Vi trenger noe tilsvarende, både innen miljøkartlegging og på betongundersøkelser. Det må bli et mindre slingringsmonn. Forumet anbefaler blant annet minst én prøve tatt av hver hovedtype maling utvendig og innvendig, murpuss fra alle byggetrinn (en fra hver etasje), samt en prøve av avrettingslag i hver etasje.

Ønsker mer kontroll

– Noe av problemet er at byggeierne setter bort jobben til entreprenøren som skal rive. De overlater altså problemet til entreprenøren. Det ville være bedre om bygg- eller anleggseier tar prøvene i forbindelse med gjennomføringen av miljøkartleggingen, som gjerne skjer et halvår før selve rivingen. Da ville de fått svar på hvor forurenset betongen er, slik at de før riving vet om betongen kan nyttegjøres eller må på deponi. Noen gjør dette, men langt fra alle.

– Det blir slik, fordi det ikke er tydelige regler. Venter du til rivingen er utført, får du dårlig tid. Resultatet blir da gjerne at betongen havner på deponi uansett, fordi det tar tid før analysesvarene kommer. Så må du finne et sted hvor denne betongen kan brukes. Da går tiden i prosjektet – og kostnadene øker.

– Vi trenger også mer kontroll. Byggesaksmyndighetene i kommunene må være mer på ballen. I dag har de knapt fagkompetanse på en rekke områder, i sin iver etter å slanke administrasjonen. De er bestillere. De bare sitter der og kjøper inn tjenester.