– Klimakvoter hindrer nødvendig CO2-fangst

– Klimakvoter hindrer nødvendig CO2-fangst

Det er ingen vei utenom fangst og lagring av CO2 (CCS), mener ekspertene. Men veien er dessverre brolagt med avlat i form av klimakvoter, advarer Miljøstiftelsen Bellona. De etterlyser offentlige garantier og incentiver for utrulling av storskala CCS.

Motta nyhetsbrev fra Samferdsel & Infrastruktur

Tre nye CO2-fangstprosjekter er under planlegging i Norge. Det skal fanges CO2 hos Yara, hos Norcem og ved Klemetsrudanlegget i Oslo. Statoil har nettopp søkt regjeringen om operatørskap på lagring. Videre åpnet Norwegian CCS Research Centre (NCCS) før jul. Det er et forskningssenter for miljøvennlig energi (FME), en industriledet innovasjonsplattform med mål om å få fortgang i fullskala CO2-fangst, transport og lagring.

– Vi skal få industrien og andre aktører til å ta i bruk CO2-håndtering. Vi jobber langs flere akser, særlig innen teknologi. CCS er mulig i dag, og i NCCS har vi tett kobling til aktørene som skal gjøre dette i stor skala. Vi adresserer mulige hindringer. Det kan være for eksempel risiko eller økonomi, forteller Mona Mølnvik, leder NCCS og forskningssjef i Sintef.

– Helt kritisk med CCS

Men alle snakker om høna og egget. Verdikjeden i CCS krever store investeringer, og ingen vil ta for store sjanser, eller en regning som ikke gir effekt.

– Vi er nødt til å bygge en business-case for CO2-transport og -lagring. Videre vil det være nødvendig med offentlig støtte for fangst i de ulike industriene hvor CCS er helt kritisk, all den tid kostnadene ikke kan overføres til forbrukerne, fastslår direktør for Bellona Europa, Jonas Helseth.

CCS er mulig i dag, og i NCCS har vi tett kobling til aktørene som skal gjøre dette i stor skala. Vi adresserer mulige hindringer. Det kan være for eksempel risiko eller økonomi

– Det er ikke på plass i dag, blant annet fordi det drivende klimatiltaket i mange land er kvotehandel. Systemet er blitt et slags pokerspill. Bedrifter som ønsker å gjøre noe har ingen interesse av å snakke høyt om klimaløsninger – om deres potensiale eller hvor billig det kan gjøres. Da risikerer de at myndighetene mener ikke lenger trenger frie kvoter, slik tungindustrien i Europa har i dag.

– Vi må snu investeringer i CCS fra en risiko til å bli en mulighet. Vi trenger et system der de som ønsker å bevege seg kan gjøre det, mens de som ikke ønsker å investere i slike systemer sitter igjen med risikoen. Det har vi per i dag ikke i Europa. En stålbedrift som må betale en avgift for utslipp får ikke nok incentiver til å investere i infrastruktur for transport og lagring. Selv om prissignalet var sterkt nok, ville det ikke gitt incentiv for å bygge overdimensjonert med tanke på deling med andre industrier, som kunne bidra enormt til reduserte kostnader.

– Det betyr det at det er bedre å stenge fabrikken. Kvotehandel rammer altså kun produksjon, og ikke forbruk. Så lenge vi bruker like mye stål, eller mer, i fremtiden, vil kvotehandel kun resultere i mer import fra andre steder – med like mye eller mer utslipp globalt.

Kommer ingen vei uten garantier

Helseth etterlyser statlige garanti- og incentivordninger. Han mener tankegangen rundt CCS har vært feilslått i Europa så langt.

– Prosjektene er blitt kansellert, fordi det har oppstått en enorm risiko mellom de ulike aktørene. Den som skal bygge opp fangstanlegg har ingen garanti for at et lager eller et rørsystem står ferdig når jobben er gjort. Motpartsrisikoen har gjort at disse prosjektene har falt fra hverandre.

Nordsjøen er et godt alternativ for CO2-lagring. Statoil har allerede fanget og lagret CO2 i forbindelse med Sleipner i 20 år, forteller direktør for CO2-prosjekter i Statoil, Olav Skalmeraas.

[img id="1"]

– CCS må utvikles i forskjellige faser, fra demonstrasjon via oppskalering til en fullt ut kommersiell aktivitet. I de to første fasene er det essensielt å etablere et samarbeid mellom det private og det offentlige. Det private bidrar med kompetanse og erfaring, mens det offentlige bidrar med garantier og støtteordninger. Støtteordninger er helt nødvendig, i og med at kvoteprisen på CO2 ikke forsvarer utvikling av CCS. Innledningsvis er det også viktig med garantiordninger, for å redusere usikkerhet og få på plass en risikoavlastning.

– En lagringsoperatør vil ikke risikere at en fangstoperatør går konkurs. Fangstoperatøren vil ikke ta på seg betalingsforpliktelser over en lang periode på ti – femten år, sånn uten videre. Skal vi få ned kostnadene i slike CCS-verdikjeder, spesielt for demonstrasjonsprosjekter, må risiko og usikkerhet for de kommersielle selskapene reduseres.

– Norge har store lagringsmuligheter. Det er det også på britisk, tysk og nederlandsk sokkel. Et norsk lagringsprosjekt for CO2 vil øke konkurransekraften mot andre lands muligheter innen lagring fra land utenfor Norge på kommersielle vilkår. Har vi først bygget et lagringsanlegg, er kostnadene mye lavere for å ta inn nye volum enn å etablere et nytt lager. Får vi til dette norske prosjektet ligger vi med andre ord klart foran.

Gass løser ingenting på lengre sikt

Bellona roser CCS-arbeidet de gjør hos Statoil.

– Det er veldig bra at Statoil er engasjert i CO2-lagring, og at de deltar i det nye norske prosjektet. De skal jo på et vis ta ansvar for utviklingen av dette lageret. Vi håper det blir en driver internt i Statoil, slik at CCS kommer opp på agendaen igjen, ifølge Helseth.

Men:

– Det eneste de gjør i Brussel er å snakke om norsk gass, og at det er bedre enn kull. Det blir bare tull. Gass er en kortsiktig løsning, med mindre det legges til rette for CCS i planleggingen av gasskraftverk, noe Statoil ikke fremmer som et krav. Ved å satse på gass, uten å tenke CO2-fangst og -lagring, låser vi oss som samfunn til en infrastruktur som gjør det umulig å kutte utslipp så det monner i fremtiden.

Helseth mener Statoil bør satse mye mer på salg av lagring i Nordsjøen.

– I stedet for å bruke alle sine penger og ressurser på å skryte av norsk gass, bør Statoil satse på å markedsføre CCS og de enorme mulighetene vi har til å lagre CO2 i Nordsjøen. Det ville monne enormt. De bør skryte av det de har gjort med Sleipner. De bør fortelle at de har muligheten til å ta enorme mengder CO2, og at hvis vi gjør et skippertak og får på plass en fellesløsning for lagring i Europa, så kan det bli veldig mye billigere enn de fleste antar, for alle. Det gjør ikke Statoil i dag. De gjør det i Norge, men ikke ellers.

SMART CITY/12. juli 2018

Skal bidra til å gjøre byer energismarte

Den 6. juli annonserte EU at prosjektet +CityxChange er godkjent som “Smart City” fyrtårnsprosjekt. Powel er partner i prosjektet og skal bidra til at Trondheim som fyrtårnsby blir en energismart by. Prosjektet har en ramme på 20 millioner euro og teknologien skal demonstreres i inntil fem europeiske byer. Prosjektet ledes av NTNU. Les hele saken

Til toppen