Grønt miljøansvar i byutviklingen

Grønt miljøansvar i byutviklingen

Det noen kaller makt kaller byråden for byutvikling i Oslo kommune for ansvar. Hanna Elise Marcussen har ikke behov for å være skråsikker i det meste. Hos henne vil det alltid ligge en tvil i beslutningene, der interessene står steilt mot hverandre. Men noe står fast. De store målene – klima er ett av de.

  • Infrastruktur
Motta nyhetsbrev fra Samferdsel & Infrastruktur

Byråden og hennes byrådssekretær i Miljøpartiet de grønne er forsinket ut av møterommet, like ved kontoret hennes i 10 etasje i Oslo rådhus. Neste møtegruppe står utenfor med gyldige krav på rommet. Det hoper seg opp. I et par minutter fikk jeg til noen kjappe glimt av de historiske fotografiene til Anders Beer Wilse, som besmykker veggene til denne åletrange gangen i vestre tårn. Det er fredag ettermiddag, nøyaktig en uke etter at Marcussen lovet å lage et smutthull i kalenderen sin til et intervju, og på dagen ett år siden det nye byrådet tok over salen. Almanakken viser 21. oktober.

Stemningen ved kaffemaskinen er svært god. Kaffen flyter, og det snakkes om kake. Før vi setter oss, er byråden unnskyldende overfor den store utbyggingsmodellen som beslaglegger møtebordet i kontoret hennes med utsikt vestenfor og nordover i byen. En av utbyggingsaktørene for transformasjonen av Frysja industriområde til et boligområde hadde tatt bordmodellen med seg tidligere på dagen, som visualiserer et planforslag som ble levert inn første gang i 2012 og der detaljreguleringen ble sendt til politisk behandling, i august i år.

– Det er spennende å se slike modeller, de gir en bedre forståelse av hvordan et område er tenkt utviklet, forteller hun, som er velkjent med arkitektur i praksis fra barnsben av.

Hva tenkte du da du satt deg her på kontoret for første gang, etter at alle var gått ut og du var helt alene?

– Jeg tenkte vel; help hva har jeg sagt ja til! Det var selvsagt en herlig opplevelse, men nesten umulig å beskrive. Samtidig veldig skummelt, en skrekkblandet fryd og en drøm som oppfylles. Jeg kjente på hvor utrolig viktig ansvaret ville bli for hvordan Oslo skal utvikle seg i en slik sterk vekstperiode. Jeg kommer fra miljøpartiet de grønne, og det er første gang vi sitter i posisjon i Oslo til å gjennomføre politikken vår. Jeg tenkte på hvordan vi skulle klare dette i praksis. Og plutselig satt jeg der, med et helt kommunalt apparat som har som oppgave å bidra til at vår politikk skal blir realitet, forteller hun.

Det første den nye byråden gjorde etter at alle andre hadde forlatt kontoret, var å gå til vinduet og se ut over byen. Over sitt rike. Hun så ned i byggegropa til Nasjonalmuseet, og tenkte over hvordan dette området ville bli når det står ferdig. Nå følger hun bygget daglig. Hun synes det er flott å ha denne utsikten når hun har ansvaret for byens utvikling.

[img id="1"]

– Det hadde vært en intens forhandlingsperiode som munnet ut i dette kontoret. Jeg hadde ikke fått tid til å tenke gjennom tingene før jeg plutselig satt her. Etter å sett meg omkring, satt jeg meg ned i stolen for å samle tankene over hva vervet innebærer, og prøve å kjenne etter hvilken ansvarsrolle jeg hadde fått, sier hun.

Det er lett å snakke med byråden. Hun er åpen, lett fortellende i stilen og vennlig. Hennes opptreden gjøre det unaturlig å tituleres med etternavn, byråden er enklere. Eller Hanna.

Hanna Elise Marcussen ble født i Arendal i 1977 og vokste opp på Sandøya. Sandøya har satt dype spor i henne, en av fire store øyene ytterst i Tvedestrands skjærgård, med omlag 200 innbyggere i vinterdvale omgitt med naturens ro, som i tidobles med ”et overdådig spetakkel fra tilreisende” i sommertiden. Høsten går med til hummerfiske og våren til dugnader, og trangen til å være ute. Sandøy har en gammel bebyggelse, i tette klynger langs lune bukter og nyere boliger som trekker innover på øya, tilpasset terreng, gammel bosetning – og kommunale retningslinjer. Makrellen kom med skøyter til øya på 60-tallet.

Fra naturens side er Sandøya svært vakker; en grønnkledd naturprakt med vegetasjon over koller og barskog i godt jordsmonn, og gneisene svaberg av granitt og migmatitt. Øya er omgitt av skjærgård og befengt med et rikt og elsket biologisk mangfold. Øya har et omfattende nettverk av stier på kryss og tvers som bringer spaserende gjennom skiftende omgivelser, i spennet mellom knopptang og trollskog. Om lag en femdel av Sandøya omfatter barskogvern, del av Nordskogen naturreservat, et viktig friluftsområde for befolkningen og turister på øya.

Sandøya er nesten bilfritt (!)– til stor glede for barna - med syv fattige kilometer med smal bygdevei, mest egnet for trillebårer, sykler og traller. Landpostbudet har bil og traktorer benyttes til vareutlevering fra butikken. Fastlandsforbindelsen er med båt, egen, i rute eller taxi. Reisetiden til Tvedestrand påberegnes en akseptabel halvtime.

En vandring i arkitekturen på Sandøya viser en sørlig trehusbebyggelse som strekker seg fra 1700-tallet, over empiri og sveitserstil, via litt litt jugent med valma tak og noen enkle, modernistisk hytter i funkisstil. Den nyere trearkitekturen domineres av stedstilpasset boliger, i henhold til stedets historiske byggeskikk og natur. Vandringen gir innsyn i smarte ”infill-boliger”, dandert mellom svaberg og små, romantiske, velstelte hager og ryddige natur og velklipte plener.

Sandøya er en idyll i skjæringspunktet mellom natur og arkitektur. Et skjæringspunkt som har preget Hanna. Hanna er datter av arkitekt Ingar Marcussen, som har satt sitt arkitektoniske preg på Sandøya. Fra moren Anne Marcussen, har hun lært å sett pris på naturen.

Du har fortalt at din far – som døde altfor tidlig – har betydd mye for deg?

– Han var arkitekt, med gode idealer. I mye av det han gjorde fulgte han idealene sine fremfor å følge den enkle veien. Han var opptatt av at arkitektur handlet om noe mer enn å bygge boliger, at den ble til gode livsrom der mennesker skulle leve gode liv. Begge foreldrene min kom fra Oslo, men valgte å flytte til Sørlandet før de begynte å få barn. De hadde begge tilknytning til området, og ønsket å leve enkle liv i tråd med naturen. De tilhørte den forrige miljøbølgen, forteller hun.

– Selv om mamma var mest opptatt av å leve miljøvennlig i by, valgte hun likevel å trekke seg ut på landet sammen med min far. De valgte bort å tjene masse penger. Det jeg fikk fra barnsben av, særlig fra pappa, var at det er viktig å leve i tråd med idealene og jobbe for det man tror på, sier hun.

Du er vokst opp med arkitektur og natur, og er nå der du skal være?

– Ja, jeg er der jeg skal være. Det føles at jeg ikke falt så langt vekk fra denne stammen.

Har du kjent på makten som du har fått?

– Jeg kommer fra et maktkritisk parti. Men det er en klok person der som sa at det er lettere å stå på utsiden og føle på at noen har makt, enn det gjør for de som selv sitter i maktposisjonen. I hverdagen tenker eller føler jeg ikke at jeg har så mye makt. Jeg tenker mer på det som et ansvar, at byutvikling handler om å veie mange interessert opp mot hverandre. Det er mange interessemotsetninger som må avveies; fellesskap mot enkeltindivid; nabolag mot fremtidig beboere og utbyggere. Jeg er opptatt av å finne løsninger som balanserer mellom de ulike hensynene.

– Er det lett?

– Nei. Det synes jeg er vanskelig. Det er sjelden jeg er skråsikker på at mine beslutninger er 100 prosent riktige, noe jeg tror er sunt og viktig for å håndtere ansvaret jeg har fått. Så får andre karakterisere dette som makt. Fra innsiden føles det som ansvar. Jeg tror ikke man skal insistere på at man har rett, for da kan man fort ta en dårlig avgjørelse.

– Når var det sist du ikke var 100 prosent sikker i din avgjørelse?

Jeg opplever Hanne selvreflekterende, pågående og klar, med et hurtig og konsist språk. Hun snakker analytisk gjennom innledninger, analytiske refleksjoner og konkluderende avslutninger. Nå går hun først inn i en smittende latter. Så ler vi sammen, noe som gir henne litt ekstra tid til refleksjon. Så snakker hun tenkende mens hun avbryter seg selv flere ganger på vei mot et tydeligere svar.

– Det har vel sikker vært …ja…det kan vel…sikkert før i dag…egentlig…nei…altså…alle.

Byråden fører meg inn i generelle eksempler. Hun beskriver møter med utbyggere og naboer som begge snakker fornuftig og gir perspektiv. Å ta inn over seg alle hensynene skaper nesten alltid rom for tvil.

– Jeg tenker at dette vil gjelde neste alle saker. Men jeg tror tvil er en god ting, sier hun.

Lander du ofte på prinsipper?

– Stort sett. Det som er viktig er at jeg kan stå for beslutningene i ettertid, at de er i tråd med idealene. I politikk må man alltid inngå kompromisser for å komme nærmere målet man jobber for, derfor må jeg hele tiden minne meg om målet – som for min del er å skape en klimavennlig by som er god å bo i, der beboerne opplever en god livskvalitet. Samtidig bør dette gjøre på en måte som tar hensyn til andre, ikke minst miljøet. Jeg forsøker å fokusere på dette målet mens jeg tar småbeslutningene, forteller hun.

– Når vi kommer til de store idealene tviler jeg aldri. Det som gjelder er at vi må skape et samfunn der mennesker og natur spiller på lag. Dette gjelder spesielt de store klimaendringene, som for mange er fjernt i hverdagen, men som driver meg, sier hun.

Hanna forteller at gjennom arkeologiutdannelsen har hun lært seg å tenke i mange hundreårs perspektiv. Derfor er det ikke så vanskelig å forestill seg at konsekvensene av det det man gjør i dag kan får stor betydning for vår sivilisasjon.

– Det er i de små tingene vi kan bidrar til det store bildet. Det er et ideal og en drivkraft i mitt liv. Jeg mener at vi på veien mot de store målene må bringe naturen tilbake til byen. Det kan ikke være slik at mennesket er i kamp mot naturen. Mennesker og natur kan sameksistere uten at det er et tap. Det gjelder også i de små tingene, eksempelvis at man får inn nok grønne flater i utbyggingsprosjekter eller bidrar til at biene og andre insekter kommer til byen.

[img id="2"]

– Og det er her fremtiden til tantebarna dine kommer inn, som du ofte referer til?

– Ja. Jeg har ikke egne barn. Men jeg merket at da jeg fikk tantebarn skjedde det noe med meg personlig. Jeg har vært miljøengasjert siden barneskolen, men særlig forholdet til klimaendringer endret seg da de kom. Fra at klimaendringer var en abstrakt og intellektuell øvelse som var vanskelig å forstå, fikk disse små barna meg til å se at de valgene vi voksne gjør i dag får stor betydning for dem i deres livstid. Det første tantebarnet ble født mens jeg var på en markering mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. De fikk meg til å forholde meg personlig til neste generasjon. Det var rart, sier hun.

Hanna flyttet til Oslo som femtenåring da hun startet på Steinergymnaset i Bærum. Hun tok førstegangstjenesten med befalskurs, og er utdannet arkeolog ved Universitetet i Oslo. Utenfor partiet har hun hatt verv i Elektronisk Forpost Norge (EFN), Fred og demokrati i Afghanistan, Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten og Vesterålens lokallag i Oslo og Digitalt Personvern, organisasjonen for å stanse datalagringsdirektivet. Marcussen er i permisjon fra sin jobb som daglig leder hos Bergfald Miljørådgivere, der hun ble ansatt i 2014.

Hanna har et bevisst forhold til mat, uten å være veldig opptatt av gourmet. Selv liker hun best kinesisk dumpling, en rett som hun har tatt med seg fra utenlandsreiser sammen med broren. Hun ser gjerne at det dyrkes mer i byene, via urbant landbruk og skolehager. Selv fikk hun tidlig et nært forhold til og forståelse av hvordan mat dyrkes av sin mor, som gav barna små parseller. Hun synes det er viktig at barn i dag også får med seg dette.

– Du er meget aktiv på sosiale medier og blogger hyppig. Betyr det mye for deg?

– Kommunikasjonsverdenen er viktig og den har endret seg. Spøkefullt pleier jeg å si at vi bygget opp MDG på Facebook. Men det er ikke så langt unna sannheten. Partiet ble grunnlagt i 1988, men vokste først i 2007 samtidig med at Facebook kom.

2007 var et viktig år for Hanna. Hun hadde lenge vært samfunnsengasjert, men det var i 2007 at hun gikk aktivt inn i politikken. Hun ble raskt nasjonal talskvinne for partiet. Hun ble partiets førstekandidat i Oslo ved stortingsvalget i 2009, nummer to i Oslo ved kommunevalget 2011 og kom inn som 1. vararepresentant. Ved stortingsvalget i 2013 stilte Marcussen som førstekandidat i Rogaland. Hun stod på 9. plass på kommunelisten til De Grønne ved kommunevalget i 2015. I dag sitter hun i byrådet i Oslo med ansvar for byens utvikling.

Kort reise?

– Både ja og nei. Disse 10 årene har vært veldig intense, og oppleves som korte. Det jeg har lært gjennom disse årene er at man ikke trenger å være født inn i politikken for å påvirke samfunnet på det nivået jeg er i dag. Hvis man engasjerer seg kan man faktisk sitte i stolen min. Det er en fin side av det norske demokratiet, som jeg ikke trodde var mulig da jeg så dette utenfra. Norge er fint slik, forteller hun.

I blogger forteller hun om at hun var desillusjonert da hun meldte meg inn i partiet, Hun ville ta optimismen tilbake. Hun hadde sett seg lei på dystre framtidsutsikter og ønsket ikke lengre å leve i det hun kaller frustrerende apati. Hanna blogget om et samfunn som setter liv foran profitt, som verdsetter mennesker høyere enn penger, som prioriterer tid fremfor produksjon og som ser empati, kjærlighet, omsorg, raushet og samarbeid som våre viktigste verdier.

Nå sitter hun med handa på rattet, og utenfra virker det som hun og partiet har levert. Dagens Oslo-regime er i ferd med å sette sin signatur på byen. De har satt fart på visjonen om å gjøre Oslo om til Europas miljøhovedstad. De har fått til et klimabudsjett, etablert et byøkologisk innovasjonssenter og det er satt i gang en utredning av kommunal boligutvikling for folk med vanlig inntekt som kan leie boliger, uten at eier skal ha profitt, såkalte «allmennboliger» etter modell fra Danmark. Byråden mener man trenger en tredje sektor som ligger mellom sosial boligbygging og markedet, og utdyper:

– Vi trenger en ikke-kommersiell utleiesektor som kan fungere som et supplement til de private og for de som har krav på sosialboliger. Dette skal ikke bli en stor sektor i Oslo. Det er selvsagt bra at mange eier egen bolig, men slik jeg ser det er behov for å supplere med noe mer for de som ikke har krav på sosial boliger, men som likevel har behov for et profesjonelt og stabilt utleiemarked. Dette vil vi utforske med et pilotprosjekt.

– Byutviklingsprosjektet Byruter for sykkel. Hvor står dere på ettårsdagen?

– Det går framover. Dette er et hyggelig prosjekt, spesielt siden det er noe som folk gir oss tilbakemelding på. De ser at sykkelveier blir prioritert, at de rødmalte veiene blir rullet ut. Vi har laget 10 kilometer. Målet er 60 kilometer. Tidligere har det ligget på knappe kilometeren i året, sier hun.

– Nesten bilfritt, det må du kommentere?

– Det handler at bilene skal ut, men mest om hva skal inn. Nå vi har bestemt hva som er hovedrammene i startfasen. Detaljene skal komme på plass underveis. Vi har fått kjeft for at det ikke blir helt bilfritt, siden det må være unntak. Fra vår side har det aldri vært et ønske om å følge skremmebilder som er skapt av opposisjonen om å legge sentrum dødt. Butikkene skal få levere varene sine, folk med funksjonsnedsettelse skal få komme fram. Drosjer er definert som del av kollektivtilbudet, derfor skal de få kjøre, forteller hun.

– Opplever du den siste kritikken uberettiget?

– Ja, i alle fall den som har kommet fra opposisjonen det siste døgnet. Høyre har gir oss kritikk for at vi har endret det skremmebilde de selv tidligere har skapt av politikken vår. Men, vi har hele tiden tenkt på bilfritt som et innarbeidet begrep der det ligger en forståelse for at det skal være unntak.

– Bompenger for elbiler, mange elbileiere er rasende på den nye Oslopakke 3-avtalen
Har MDG brutt et valgløfte?

– Nei. Vi synes det er viktig med el-bilfordeler, men de bruker også veiene. Derfor må de bidra de også, selv om avgiften er lavere enn det bensinbiler betaler.

– Er vi på den økonomisk baksiden av den grønne medaljen?

– Vi må ha som utgangspunkt at vi skal gjennomføre miljøpolitikken vår samtidig som vi har en ansvarlig økonomistyring og sikrer velferdsgodene. Miljøtiltakene skal ikke være en ekstra kostnad på budsjettet, det er viktig at økonomien går rundt. Dette har vi hatt mange interne diskusjoner på i partiet etter at vi kom i posisjon i Oslo. Det er ingen motsetning mellom en god miljøpolitikk og en ansvarlig økonomistyring – snarere tvert imot. For oss er det også viktig å gjøre økonomien mer kretsløpsbasert. Alt vi gjør henger sammen. Et godt eksempel er kommunens søppelhåndtering. Det er en utgift, men søppel er også en ressurs vi kan bruke ved å gjenvinne materialene eller energien.

– Vi har gått inn i politikken med høye mål. Det er klart at vi gjerne skulle hatt penger til alt vi har ambisjoner om å få til. Vi har nettopp lagt fram vårt første egenproduserte budsjett som byråd, og jeg synes vi får til mye. Eiendomsskatten, som alle tre partiene støtter, har gitt oss et ekstra handlingsrom.

– Samferdselssektoren, ser vi din signatur der?

– MDG har virkelig fått gjennomslag for vår samferdselspolitikk i dette byrådssamarbeidet. Dette er saker vi har kjempet for i mange år, og slik sett kan du si at jeg har hatt en finger med i spillet. I byrådet er det Lan som har ansvar for samferdsel, og det er takket være henne at vi har fått så gode resultater blant annet i Oslopakke 3-forhandlingene, forteller hun.

I februar 2009 blogget Hanna at Oslo trenger rushtidsavgift, en ny gjennomgang av veiprosjektene i Oslopakke 3 og bilfritt sentrum .

Når du ser tilbake på dette du skrev, hva er din kommentar?

– Skrev jeg virkelig spesifikt om dette allerede i 2009? Det føles som vi har kommet veldig langt siden den gang. Jeg føler at arbeidet med MDG, da vi fortsatt var små i Oslo, var som om å snakke til en vegg når vi snakket om disse tingene, Og nå sitter vi i Byrået, der Oslopakke 3 er reforhandlet med helt andre prioriteringer enn tidligere - og vi er i ferd med å innføre et bilfritt sentrum. Det er utrolig artig å se tilbake på det jeg skrev. Jeg er veldig fornøyd med budsjettet. Endringer i Oslopakke 3, et bilfritt sentrum og klimabudsjetter er noe vi har brukt mye tidpå i partiet, der vi har snakket om hvorfor man ikke bare kan gjøre det slik. Nå er det vedtatt, og det er moro, forteller hun.

Hva er arkitektonisk kvalitet for deg?

– Arkitektonisk kvalitet er mer enn estetikk, slik som Rådhuset åpenbart er. Det handler like mye om god funksjon, om å ha gode uterom – at stedene har gode lysforhold og at de oppleves som trygge. Jeg tenker at god arkitektur viser seg på måten folk bruker rommene på i praksis, at det er en indikasjon på om kvaliteten er god eller mindre god. For meg er Sørenga, der jeg selv bor, et godt byrom. Kaia som ligger ved framsiden av restaurantene er et godt uterom. Jeg kaller det et demokratisk uterom, fordi der er folk velkomne til å ferdes og stedet brukes av mennesker i alle aldre.

[img id="3"]

– Det motsatte kan være store plasser, som ofte er overvurderte. Rådhusplassen kan være et slikt eksempel. Den passer til Melafestivalen, men kan oppleves som øde, spesielt på kalde vinterdager. Nå vil jeg ikke si at plassen er dårlig, men man kan ikke ha for mange slike plasser i Oslo, forteller hun.

– Trearkitektur er veldig spennende i et klimaperspektiv. Det er noe vi har høyt på vår agenda, sier hun.

– Følger du med på CO2 regnskapet ditt?

– Vi gjorde det i bedriften jeg har permisjon fra, men jeg fører ikke noe regnskap for meg nå. Jeg er dessverre redd for at jeg kommer dårligere ut som byråd. Det der skal jeg høre med kommunen hvordan vi løser. Så må jeg også få skryte av at vi for første gang har foreslått et klimabudsjett for kommunen til neste år, slik at vi har oversikt over alle utslippene i kommunen og hvordan de skal kuttes. Det er viktig å følge med på egne utslipp, men vi klarer ikke å nå målene våre om vi ikke jobber sammen om det, sier hun.

Flere arkitekter jeg har snakket med synes du generelt er fraværende i diskusjonene omkring byutviklingssituasjonen. Kritikken går ut på at du synes å være fraværende i viktige spørsmål som gjelder hovedstadens byutvikling, i motsetning til din forgjenger som mente mye om det meste. Eksempelvis mener man at du har vært lite på banen når det gjelder Filipstad og Vippetangens fremtid, som er de to siste delene av Fjordbyen som skal utvikles.

– Har du klare meninger om hva som bør skje med byutviklingsprosjektet på Filipstad og Vippetangen?

– Jeg har klare formeninger om disse områdene. Både Filipstad og Vippetingen ligger til behandling her på huset. At jeg ikke er synlig kan nok skyldes at vi er midt i politiske diskusjoner partiene i mellom, forteller hun.

– Hva synes du om at du oppleves som fraværende?

– Det må jeg ta til etterretning, og gjøre noe med. Det er en viktig tilbakemelding for meg å få.

Man oppfatter deg heller ikke som tydelig på hva som skal skje med Regjeringskvartalet.
Det foreliggende forslaget til reguleringsplan for regjeringskvartalet, bestilt av Statsbygg, blir av mange betegnet som en meget svak plan.

– Her har vi hatt diskusjoner partiene mellom, og har nå avgitt høringsuttalelse fra Byrådet. Siden vi er flere partier som diskuterer, har jeg ikke gått hardt ut og ment noe ennå.

– Har du en personlig mening om hva som bør skje med Høyblokken og Y-blokken?

– Ja jeg har det.

– Bør Y-blokka rives?

– Byrådet har ikke tatt stilling til dette. I vårt forslag til kommunens høringsuttalelse for Regjeringskvartalet uttaler vi oss ikke om Y-blokka. Det betyr at partigruppene våre i bystyret er fristilte i saken. MDGs bystyregruppe har allerede vært ute og varslet at de kommer til å foreslå et tillegg i høringsuttalelsen om at det må utredes et alternativ der Y-blokka vernes. Regjeringskvartalet er et av de viktigste byutviklingsprosjektene i Oslo dette århundret. I Norge har vi generelt en tendens til å raskere konkludere med å bygge nytt i stedet for å bygge på. Jeg tenker at det er bra å være effektiv, men vi skal ikke forhaste oss med det som viktig, slik at vi ikke får opp flere mulige løsninger.

– Jeg mener man har gått litt kjapt fram, ja, svarer byråden etter å ha blitt presset litt ekstra med flere ja- eller nei-spørsmål.

Hvordan oppleves det å bli presset?

– Det er vanskelig. Og jeg merker at det er det vanskeligste med å være byråd og samtidig være politiker fra et parti i samarbeid med andre. Man kan mene noe sterkt personlig, men som ikke er det samme som er byrådets mening. Her gjelder det å finne den rette balansegangen, sier hun.

Plan- og bygningsetaten (PBE) oppleves av mange å trenere mange saker. Reguleringsplaner tar gjerne flere år å få behandlet i PBE, før de sendes til byrådsavdelingen i Rådhuset. I tillegg utarbeider PBE ofte alternative planer for samme sak, som ofte blir nedstemt av politikerne.

– Kjenner du til denne frustrasjonen?

– Ja. Og det er noe jeg hører ganske ofte.

– Du har mandat til å gripe inn og gjøre noe.

– Ja, jeg har det. Men samtidig mener jeg at PBE gjør en god jobb, og er et faglig kompetent miljø.

Av mange oppleves PBE å være en trenerende flaskehals når det gjelder å få klargjort byggeprosjekter i Oslo. Noe noen mener kanskje det er den viktigste årsaken til den lave boligbyggingen i Oslo for øyeblikket.

– Et tankekors?

– Dette er en problemstilling som vi jobber kontinuerlig med. Det er klart at det er prosesser som kan effektiviseres, det jobber vi med. Det gjelder både saksbehandlingen i PBE, men også den politiske behandlingen der vi også bruker mye tid. Men hvis vi sammenlikner Oslo med andre hovedsteder, er det ikke nødvendigvis slik at ting tar så mye lengre tid. Det er selvsagt stor forskjell i kompleksiteten på saker i Oslo og i en grisgrendt kommune. I en by er det mye mer å ta hensyn til av infrastruktur, naboer, skoler og barnehager og kulturminnevern., forteller hun.

– Jeg vil også si at dette er en frustrasjon som ikke alene kan kanaliseres bare mot PBE. PBE sitt mandat er å følge opp de føringene som politikerne har lagt. Det er tilfeller der PBE følger opp politiske vedtak, og der frustrasjonen heller burde vært rettet mot oss politikere og ikke etaten. Vi har også situasjoner der vedtak er gjort i tidligere bystyreperioder, som etaten følger opp, men som ikke dagens flertall i bystyret er enige i. Vi politikere kan endre politiske vedtak, men det har ikke etaten mandat til. Derfor bør deler av frustrasjonen heller vært rettet mot ….

..deg..?

– Ja... mot oss politikere og meg, siden jeg sitter i denne stolen.

– Hvordan kjennes det?

– Stor sett var jeg forberedt på at dette ville kommer. Men, jeg kjenner at på enkelte dårlige dager så gjør det vondt, forteller Hanna.

I et partilederinnlegg på Litteraturhuset i Oslo, den 13. august 2013 spekulerte du omkring hvordan Norge ville se ut se ut om ti år dersom Miljøpartiet de grønne får styre alene på Stortinget?

– Hvordan vi Oslo se ut om 5 år?

– Vi regjerer ikke alene, men noe vil være grønnere. Min signatur vil være det grønne i arkitekturen og at man tenker fotgjengere og myke trafikanter først. Det tenker jeg er en stor vridning bort fra 60-tallets planlegging av byen på bilens premisser. Det har vært en gradvis overgang, men det vil først sette fart når fotgjengeren, syklisten og kollektivbrukeren blir satt i sentrum. Dette er en endring i hvordan man tenker byutforming, som vil få store ringvirkninger og som fremtiden vil merke, spesielt i byrommene der gaterommene i større grad blir oppholdsrom og et trygt sted for barn. Dette er også tankene som ligger bak en bilfri by. Det blir selvsagt mer grønt med flere parker, men det blir også flere gode oppholdsrom og mer liv i byen.

***
På vei mot fotografering på toppen på østre tårn passerer vi mange historiske bilder av Oslo. Slottet som ligger på et jorde utenfor sentrum og de nyreiste industribyggene ved Akerselva. Hanna kaster sitt blikk på disse mens vi passerer og snakker om de lange linjene og at hun som arkeolog er vant med å tenke konsekvenser i lange tidsakser, og at hennes beslutninger vil kunne bli stående i lang tid i Oslos historie. Tiden nærmere seg med raske skritt forevigelse og feiring. Først fotografering. Etterpå kake og feiring av ettårsdagen med styring av rikets hovedstad. Det er yr i luften.

FORNYBAR ENERGI/20. juli 2018

Sporveien åpner for egen strøm ved verkstedene

Microgrid er en åpning mot en ny verden i energiforsyning, der en virksomhet helt eller delvis kan driftes på egenprodusert strøm. Masterstudent Christian Olsen Rendall har undersøkt lønnsomheten i dette ved en installering på Ryen verksted. Les hele saken

JERNBANE/19. juli 2018

Ber Jernbanedirektoratet vurdere forbedringsmuligheter for Kongsvingerbanen

– Kongsvingerbanen spiller en viktig rolle for mange ulike deler av jernbanen nordøst for Oslo. For titusenvis av reisende er den primært en kjærkommen pendlerstrekning for stor-Oslo. Samtidig er den en viktig kobling for jernbanen mellom Norge og Sverige, hvor vi har sett stor trafikkvekst på persontogene mellom Oslo og Stockholm. Også næringslivet setter pris på strekningen, siden godstogene mellom Sør-Norge og Nord-Norge kjører på denne banen på sin tur via Sverige. Denne mangfoldige suksessen gjør at kapasiteten på jernbanestrekningen er i ferd med å bli sprengt. Derfor starter vi nå arbeidet med å se på løsninger for hvordan Kongsvingerbanen kan utvikles for å løse fremtidens transportbehov enda bedre, sier samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen. Les hele saken

BANE/17. juli 2018

Flere avganger og bedre mobildekning på Østfoldbanen

– Vi har full forståelse for pendlernes frustrasjon over overfylte tog på mange av avgangene på Østfoldbanen. Derfor har hele jernbanefamilien satt seg ned for å bedre situasjonen. Store investeringer i ny infrastruktur vil gi et betydelig forbedring i tilbudet om noen år, men vi igangsetter nå også tiltak som raskere vil bidra til å lette presset på lokaltogene og som gir et bedre tilbud i rushtiden, sier samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen. Les hele saken

Til toppen