Konserndirektør for anlegg i Veidekke, Øivind Larsen, liker ikke å slå på stortromma. Han er en stillfaren kar som har fokus på å få ting til her i verden, og jobbe jevnt og trutt for å nå de målene han mener er viktig. Men samtidig er han ikke redd for å si fra når det trengs heller, og selv om det er kontroversielt, nøler han ikke med å være tydelig på problemstillingen rundt størrelsen på totalentreprisene.

Feil størrelse

– Så her er det definitivt størrelsen det kommer an på, altså?

– Ja, det må vi være så ærlige å si. Jeg er jo klar over at det kanskje kan være litt kontroversielt å si at kontraktene har blitt for store, siden entreprenørbransjen jo har ropt om større kontrakter i flere tiår. Men det har gått for fort, og de har blitt for store.

– Var det nettopp størrelsen som gjorde at Veidekke kom i det uføret man måtte rydde opp i 2018?

– Det var i alle fall en sterkt medvirkende årsak. Jeg mener vi skal være glade for den sterke satsingen som den sittende regjeringen har kommet med, som vil bety en formidabel utbygging av samferdselssektoren i de kommende årene. Dette er svært positivt, både for samfunnet vårt og for bransjen. Men det som ikke er så positivt, er altså at kontraktene entreprenørene skal forholde seg til, har vokst i et alt for stort tempo. Når man får så store tall og prosjekter å forholde seg til, blir konsekvensene av eventuelle fremtidige problemer desto større, og man risikerer å komme opp i uføre på grunn av det.

– Dere forsøkte til og med å prøve saker for retten, men selv om dere fikk delvis medhold, ble det ikke noen opptur rent økonomisk?

– Det er mange som mener at kontraktene i seg selv er problemet, og som jeg er inne på, er det nok i alle fall delvis riktig. Men det skal også sies at dersom man har erfarne og kunnskapsrike folk på begge sider i et kontraktsforhold, så kan man klare å løse de fleste utfordringer. Konsekvensen av å ikke løse uenigheter i så store kontrakter som vi snakker om her, er langt fra hyggelige. Så derfor kommer vi til å holde oss unna de virkelig store kontraktene, slår han fast.

I riktig gjenge

Beslutningene som er tatt i Veidekke ser da også ut til å virke, for så sent som i midten av november i 2018 ble det meldt fra Veidekke ASA at man økte omsetningen med 11 prosent i 3. kvartal, og leverte et resultat før skatt på solide 460 millioner kroner. Selskapets ordrereserve økte i perioden til 33,8 milliarder kroner. Likevel meldte ledelsen at den ikke var fornøyd med inntjeningen de seneste kvartalene og har innført et strengere regime for risikovurderinger, het det i meldingen fra selskapet den gangen. Entreprenørvirksomheten i Veidekke ASA økte imidlertid betydelig i alle de tre landene konsernet er etablert, selv om resultatene varierer noe mellom virksomhetene. Dette har ført til at konsernet har omorganisert den norske entreprenørvirksomheten, og delt den opp i en bygge- og en anleggsenhet. Og det er denne anleggsenheten Øivind Larsen leder.

Anleggsdelen vil fortsatt jobbe med alle typer tunnel- og fjellanlegg. Dette innbefatter driving av tunneler i tettbygde strøk hvor krav til rystelser, innlekkasje og vann er kritisk for gjennomføringen og krever unik kompetanse, og denne kompetansen understreker Veidekke på sine hjemmesider at de besitter. Veidekke er jo dessuten meget godt kjent som utførende entreprenør i forbindelse med veibygging og jernbane, og selv om flere store prosjekter for Statens Vegvesen nå begynner å nærme seg ferdigstillelse, har vi et større prosjekt for Nye Veier under utførelse og flere mindre kontrakter for andre kunder som er i oppstartfasen understreker Larsen.

Utlendinger

– Hvilke konsekvenser får dette?

– Nei altså, dersom man legger opp til kontrakter på 3-10 milliarder kroner, så tror jeg nok utenlandske selskaper i en langt annen grad enn hittil vil komme på banen. Etter at vi måtte nedskrive med 550 millioner kroner i fjor, har vi som nevnt gått opp med oss selv at vi kommer til å holde oss unna de virkelig store kontraktene.

– Tror du det kommer til å gjelde andre norske entreprenørselskaper også?

– Her får jo hver enkelt svare for seg selv, men jeg er ganske overbevist om at dersom kontraktene vokser seg så store som vi har sett en tendens til i det siste, vil utlendingene overta store deler av markedet.

– Det høres ikke særlig samfunnsøkonomisk klokt ut?

– Nei, det kan du si. EBA har synliggjort hva det betyr for samfunnsregnskapet at norske samferdselsoppdrag utføres av norske entreprenører. Både i forhold til sysselsetting og skatteinntekter snakker vi om ca. dobbel effekt av å bruke norske entreprenører. Vi har også et uavklart forhold til konkurranseloven i Norge. Vi vet ikke hva som er akseptabelt når det gjelder arbeidsfellesskap, og det er et problem. Historisk har store anleggsprosjekter i Norge blitt løst av norske entreprenører i samarbeid. Siden vi ikke vet hva som er lovlig, og straffen dersom man tråkker feil er omsetningsbasert og dermed meget stor, er det for stor risiko for oss å inngå arbeidsfellesskap med andre store norske entreprenører slik man gjorde for 20-30 år siden.

Familiemann

Øivind Larsen er en erklært familiemann, og 55-åringen er gift, har tre barn og bor i Hjartdal. Altså pendler han hjem til gårdsbruket han og familien bor på, og hvor de sammen med 3 naboer har en melkekvote på 200.000 liter per år. 30 melkekyr på båsen gir nok å pusle med på fritiden, forsikrer han om. Når han ikke går på ski, da -eller løper. Og så går han på jakt, kan han fortelle. Men elgen får gå i fred for Larsen. Det er mest fugl og reinsdyr han gjerne vil ha i siktet.

– Du har bakgrunn fra bank. Hvorfor satset du på anleggsbransjen?

– Vi må nok gå enda litt lengre tilbake i tid for å få på plass en skikkelig oppsummering, smiler han. Det har seg nemlig slik at han er utdannet sivilingeniør Bygg og Anlegg, og startet sin karriere i Veidekke. Men så flyttet familien til Hjartdal, og siden familien hadde tre små barn, passet det dårlig at begge foreldrene pendlet. Så dermed skiftet unge Øivind beite i noen år, og arbeidet fra 2001 til 2016 som banksjef i Hjartdal og Gransherad Sparebank. Så mens mor i huset fokuserte på karrieren innenfor anleggsbransjen, var han hjemme på gården med barna og «holdt fortet» så lenge barna var små. Nå begynner de imidlertid å gro til, så dermed var kysten klar for å gjøre noen andre valg igjen. Dermed ble det Veidekke på nytt.

Tilbake

– Hvorfor Veidekke på nytt igjen, det må da finnes mange spennende selskaper å satse på?

– Jada, det er klart at det gjør det. Men jeg hadde jo mange positive relasjoner til Veidekke, og synes at det er et spennende selskap på mange måter. Så da anledningen bød seg, var ikke veien lang tilbake til nettopp Veidekke.

– Og det har du ikke angret på, tross nedskrivninger og alt dette som skjedde i 2018?

– Hehe, neida, langt i fra. Jeg her virkelig trua på at vi skal få til mye spennende sammen framover, og det skal vi gjøre ved å bli enda bedre enn før. Jeg mener vi skal bli flinkere til å finne ut av det med kundene våre, og det må vi gjøre ved å endre oss selv. Vi kan jo ikke akkurat forvente at kundene endrer seg, eller for den saks skyld gjøre oss avhengige av at de gjør akkurat det. Det er våre egne prestasjoner som må bli bedre, og det skal vi virkelig legge oss i selen for å få til. Jeg mener nemlig at vi har gode forutsetninger for å lykkes i årene som kommer, og jeg er ganske sikker på at nøkkelen til å gjøre akkurat det, har vi i våre egne hender. Så spørs det da altså hvor gode vi er til å realisere de mulighetene som åpenbart finnes der.

– Men det er ingen deprimert direktør vi snakker med?

– Overhodet ikke! Jeg har som sagt virkelig trua på at vi skal komme meget sterkt tilbake og levere gode resultater både til kundene våre og til eierne, slår han fast.

– Hva er hemmeligheten med å få det til da?

– I grunnen er oppskriften min ganske enkel: Vi har virkelig mange dyktige folk ansatt i Veidekke, og det er en kapital vi skal vite å forvalte. Riktige prosjekter til riktig lederteam, og en prioritering av kunder som er opptatt av å redusere risiko og rigger seg for det gjennom samspill i tidligfase og gode tvisteløsningsordninger underveis.

Mindre prosjekter

– Dermed er vi tilbake til størrelsen på kontraktene igjen?

– Ja, det henger sammen, alt dette. Når kontraktene begynner å bli på 3-4-5 milliarder kroner blir det krevende å håndtere de utfordringene som følger av den kompleksiteten som så store kontrakter bringer med seg. Kompleksiteten ser ut til å vokse eksponentielt med størrelsen på prosjektene. Dette er overhode ikke bare et problem i Norge, man kan se det samme internasjonalt. Vi vet jo at det er flere av konkurrentene våre som også har slitt med disse utfordringene.

– Betyr det at flere norske entreprenører kommer til å si nei til slike gigantkontrakter i fremtiden?

– Det får du nesten spørre dem om, men det er vel fornuftig å tilpasse jobbene til størrelsen på organisasjonen og økonomisk løfteevne. Flere andre norske entreprenører har som sagt følt på kroppen de samme utfordringene som vi har, og da tror jeg nok at de gjør seg noen vurderinger, filosoferer Larsen.

Høyt konfliktnivå

– Det har vært flere som har ment at det er selve kontraktsformene det er noe i veien med, og ønsker at man ser på akkurat dette?

Inngangen til kontrakten, hvordan man avdekker og fordeler risiko betyr nok mer enn selve kontraktsformen. Ellers tror jeg som sagt at man med fordel kunne ha delt opp kontraktene noe mer. Jeg kan bekrefte at vi har sett et stadig økende konfliktnivå som kommer i etterkant av store og komplekse kontrakter, og det er heller ikke heldig. Størrelsen i seg selv er en av grunnene til at man ikke klarer å løse de uenighetene som oppstår.

Det vil alltid oppstå forhold man ikke har oversikt over i anleggsprosjekter. Dette har man tradisjonelt klart å løse i prosjektene. Det norske anleggsmarkedet har doblet seg de siste 10 årene uten at rekrutteringen til bransjen har hengt med. Det betyr at vi har et underskudd på erfarne folk i prosjektene. Dette gjelder både hos byggherrene, rådgiverne og entreprenørene. Jeg tror nok at dette kan være en medvirkende årsak til at vi sliter med å løse uenigheter underveis i mange prosjekter i dag.

Elektrisk

– Likevel er det en elektrisk fremtid som ligger og venter på byggebransjen?

– Tja, om du sikter til de kravene som er reist om at man skal redusere CO2-avtrykket fra transportnæringen, der anleggsbransjen også regnes inn, så er nok det riktig. Det er lagt opp til at utslippene skal reduseres med hele 40% innen 2030, og det tror jeg faktisk er ganske realistisk. For det første ser vi en stadig sterkere elektrifisering som du er inne på. Jeg tror at det vil føre til at det stadig vil komme flere elektriske maskiner som vil bli foretrukket når man skal investere i nytt utstyr. I tillegg kommer det jo også stadig flere maskiner som kan kjøres på fornybar diesel, slik at kombinasjonen av dette vil kunne føre mye bra med seg. Løsningene er i dag litt dyrere en konvensjonell drift, så vi er avhengig av at kundene våre stiller krav i konkurransegrunnlaget og er villige til å ta de ekstra kostnadene.

– Og dessuten har man i bygge- og anleggsnæringen også fått stadig sterkere fokus på at det kan være materialene som har det sterkeste CO2-avtrykket, men det er kanskje sterkest i byggenæringen?

Vi har allerede både lav-karbon betong og resirkulert stål som bidrar til å redusere CO2 utslippene. For oss i anleggsbransjen er det transport av stein og masser som bidrar mest til CO2 utslipp. Vi må finne bedre løsninger på bruk av masser lokalt og deponiløsninger som gjør at vi får ned transporten. Dette er en stor utfordring i de fleste byer i Norge, og noe politikerne også må få øynene opp for slik at transportbehovet kan reduseres. Alle tiltak som kan bidra til å senke CO2-avtrykket er interessant å følge opp, og jeg tror som sagt at det er riktig så realistisk å skulle kunne komme fram til en reduksjon på opp mot 40% av utslippet, selv om det kan høres mye ut, sier en entusiastisk Øivind Larsen.