– Saken gjaldt erstatningskrav fra Atlant Entreprenør SVS AS ("Atlant") mot underrådgiverne til Atlants kontraktspart, Bright Arkitekter. Prosjektet gjaldt rehabilitering av midtbygningen ved juridisk fakultet i Oslo, hvor Statsbygg hadde engasjert Atlant som totalentreprenør. Atlant engasjerte Bright Arkitekter som rådgiver, som igjen engasjerte Bright VVS AS og Bright Elektro AS som underrådgivere. Det forelå ingen egen kontrakt mellom Atlant og underrådgiverne forteller advokat og partner hos Advokatfirmaet Grette, Line Wefald. Hun var Atlant`s prosessfullmektig for Høyesterett.

Erstatningskrav

– Atlant mente å ha et erstatningskrav mot Bright Arkitekter på grunn av rådgivningsfeil. Ettersom Bright Arkitekter var konkurs ønsket Atlant å rette kravet direkte mot underrådgiverne. Saken for Høyesterett gjaldt utelukkende spørsmålet om Atlant hadde anledning til å rette krav direkte mot underrådgiverne.

Rådgivningskontrakten mellom Atlant og Bright Arkitekter var basert på standardkontrakten NS 8402. Hverken standardkontrakten eller avtalen for øvrig regulerte Atlants adgang til å rette krav mot rådgiverens underrådgivere. Høyesterett la til grunn at det i norsk rett ikke gjelder en generell adgang til direktekrav mot en kontraktsmotparts øvrige avtaleparter. Høyesterett måtte derfor ta stilling til om omstendighetene i denne saken kunne gi adgang til direktekrav på grunnlag av ulovfestede bakgrunnsregler.

Høyesterett kom under skarp dissens (3-2) til at Atlant ikke kunne rette krav direkte mot Bright VVS eller Bright Elektro.

Førstevoterende

– Førstvoterende foretok en bred gjennomgang av rettskildene for ulovfestet direktekravsadgang, og oppsummerte rettstilstanden med at "generelt står nok adgangen til å fremme direktekrav noe sterkere i dag enn da Veidekke-dommen ble avsagt i 1998", likevel slik at det "fortsatt ikke [er] grunnlag for å konstatere at det eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold." For de tilfeller som faller utenfor lov- eller avtaleregulerte må derfor en eventuell direktekravsadgang vurderes konkret – ut fra de momenter som er fremhevet i rettspraksis, forklarer Wefald, som altså var Atlant`s prosessfullmektig for Høyesterett.

– Hva var viktig for flertallet?

– Flertallet fant at tungtveiende momenter talte mot å innrømme Atlant Entreprenør direktekravsadgang. I den konkrete vurderingen la flertallet særlig vekt på at den valgte standardkontrakten, NS 8402, ikke hadde bestemmelser om direktekrav. At denne standardkontrakten var valgt, til tross for at det fantes andre standardkontrakter som har en uttrykkelig direktekravsadgang, ble derfor avgjørende for vurderingen av om Atlant skulle gis direktekravsadgang. Førstvoterende uttalte her at profesjonelle parter må ta konsekvensene av sitt valg av kontraktsformular og eventuelle forsømmelser i den forbindelse.

Mindretallet

– Ser vi på mindretallet , så kom de til motsatt konklusjon, og en sentralt uenighet var hvorvidt det kunne trekkes slutninger fra at partene valgte NS 8402 fremfor for eksempel NS 8401. Etter mindretallets syn forelå det ikke holdepunkter for at partene hadde en felles oppfatning av at direktekrav skulle være avskåret, og mindretallet mente at den omstendighet at partenes avtale var taus, og at de brukte en standardkontrakt uten direktekravsadgang ikke kunne være avgjørende. Med utgangspunkt i de ulovfestede bakgrunnsreglene kom mindretallet til at Atlant Entreprenør skulle gis direktekravsadgang, og særlig vekt på at midtleddet var konkurs slik at Atlant Entreprenør hadde et reelt behov for direktekravsadgang, at de påstått mangelfulle tjenestene var levert direkte fra Bright Elektro og Bright VVS, samt også oppgjørstekniske og prosessøkonomiske hensyn.

– Vil det bli åpnet for direktekrav i fremtiden?

– Både flertallet og mindretallet synes å åpne for en fremtidig utvidelse av adgang til direktekrav. Men hva som eventuelt skal begrunne adgangen er mer uklart. Etter denne avgjørelsen vil adgangen til å fremme direktekrav på ulovfestet grunnlag ikke bare være begrenset til de tilfeller hvor man er utenfor de lov- og avtaleregulerte tilfeller, men det vil heller ikke være adgang der hvor partene har valgt en standardkontrakt som ikke regulerer direktekravsadgang – særlig om partene hadde hatt mulighet til å velge en standardkontrakt med slik regulering. Er man utenfor disse tilfellene, vil det måtte foretas en konkret vurdering av om direktekrav skal innrømmes i det enkelte tilfellet – på bakgrunn av de momenter som fremgår av rettspraksis, avlutter Wefald.