Statens vegvesen har sammen med NIVA gjennomført en undersøkelse for å finne ut om det slippes ut mikroplast fra anleggsvirksomhet. Studien er utført som del av FoUI-prosjektet mikroRENS (mikroplast – spredning og renseløsninger).

Positive resultater

Forskningsprosjektet viser så langt positive resultater på effekten av de rensetiltakene som er satt inn. Prøver samlet inn fra Sollihøgdtunnelen, renseanlegget for tunneldrivevann og en nærliggende sedimentasjonsdam viser høyere konsentrasjon av mikroplast i prøvene fra tunnelen og renseanlegget enn i sedimentasjonsdammen lenger unna arbeidsområdet.

Renseanlegget ved nordenden av Sollihøgdtunnelen der det ble tatt prøver. Foto: Sverre Hjelset

I veiprosjektet blir renset tunneldrivevann fra Skaret (Sollihøgdtunnelen) ledet via en sprengsteinsfylling før det havner i fordrøyningsdam før utløp til sidebekk av Damtjernbekken.

– Det peker mot at mikroplasten veianlegget produserer blir fanget opp før den spres i naturen, forteller, Lene Sørlie Heier og Lene Jacobsen.

Bakgrunn

Plastforurensning er et problem i hele verden – også ved vei- og tunnelbygging. Store plastbiter oppdages lett, mens mindre plastpartikler, som mikroplast ofte er usynlig for øyet. Ved tunnelutbygging fraktes tunge lass inn og ut av tunnelen. Bildekk slites ned ved bruk og bildekkpartikler spres i miljøet som mikroplast.

– Det er derfor veldig viktig å overvåke arbeidsområder slik at kilder til forurensning forstås og nødvendige tiltak kan iverksettes for å hindre spredning av mikroplastpartikler til miljøet, sier Lene Sørlie Heier (Klima og miljø Utbygging).

Hun og prosjektleder Lene Jacobsen (Klima og miljø, Transport og samfunn), følger mikroplaststudien på E16-prosjektet tett.

Hindre spredning

På E16 Bjørum-Skaret er det samlet prøver fra Sollihøgdtunnelen, renseanlegget og fra en nærliggende sedimentasjonsdam. Mikroplast ble funnet i høyere konsentrasjon i prøvene fra tunnelen og renseanlegget sammenlignet med sedimentasjonsdammen som er lenger unna arbeidsområdet. Før vannet når rensedammen har det infiltrert gjennom en sprengsteinsfylling.

Resultatene peker derfor mot at den mikroplasten veianlegget produserer blir fanget opp før den spres i naturen. Håndteringen av Ida Viddal Vartdal og Halldis Fjermestad følger opp ytre miljø i veiprosjektet. De bidro med prøvetaking og synes dette var veldig interessant for prosjektet.  Prosjektet har også andre FoU-prosjekter knyttet til rensing av nitrogen.

Dette er mikroplast

Mikroplast er en betegnelse som brukes for partikler med størrelse fra 1 µm til 5 mm. Partiklene har ulik form (fibre, fragmenter, film, kuler etc.), farge og type. De ulike polymertypene som mikroplast består av har ulik tetthet, og det kan være med å bestemme hvor i miljøet mikroplasten ender opp. Mikroplast med lav tetthet, for eksempel polyetylentereftalat (PET), vil flyte i vannfasen, mens mikroplast med høy tetthet, for eksempel polyvinylklorid (PVC), vil sedimentere og holdes tilbake i sedimentet.

Lene Jacobsen t.v. og Lene Sørlie Heier har fulgt forskningsprosjektet på mikroplast tett sammen med prosjektets to ytre miljørådgivere. Foto: Lene Jacobsen

Mikroplast fins i alle miljøer med menneskelig aktivitet. Det kan medføre skade på organismer i form av redusert vekst, utvikling og reproduksjon. Problemet er at mikroplast kan bli i miljøet i hundrevis av år, og derfor er det viktig å undersøke mulige spredningspunkt slik at eventuelle tiltak kan bli igangsatt.

Mye mikroplast fra vei

Undersøkelser av mikroplast fra vei og tunnel viser at det genereres store mengder mikroplast som resultat av slitasje av bildekk, asfalt og veimaling. For noen år tilbake ble det satt søkelys på spredning av plast under bygging av samferdselsprosjekter. Det gjaldt spesielt spredning av skyteledninger og makroplastfibre i betong som ble spredd til vannkilder.

– Mikroplast-studiet på Bjørum-Skaret er gjennomført som en enkel screeningundersøkelse og viser et øyeblikksbilde av forekomst av mikroplast knyttet spesielt til tunneldriving. Basert på vår kjennskap er dette det første studiet som har undersøkt forekomsten av mikroplast fra veibygging, forteller Lene Sørlie Heier.

Skjematisk fremstilling av prøvetakning og prosessering av prøver i prosjektet. Illustrasjon: NIVA

Forskningssamarbeid Statens vegvesen/NIVA

E16 Bjørum–Skaret ble valgt ut som lokasjon for å utføre forskning på mikroplast i anlegg i et forskningssamarbeid mellom Statens vegvesen og NIVA. Studien er en del av forskningsprosjektet mikroRens som undersøker spredning og rensetiltak av mikroplast. Det er liten kunnskap om hvor mye mikroplast som kan havne i masser og vann fra et anleggsprosjekt med tunneldriving, og dette var en innledende studie for å kartlegge forekomst av mikroplastpartikler i tunneldrivevann og slam fra Sollihøgdtunnelen.

– Det er vanskelig å vite helt sikkert hva som er kildene til alle de forskjellige typene mikroplast som ble funnet. Potensielle kilder kan være kjøretøy som kjører inn og ut av tunnelen for å transportere løsmasser, spray eller maling som brukes for merking eller andre kilder. Resultatene antyder at det er en relativt større andel partikler i vann og slam fra tunnelen og anlegget enn det er i vann og sediment i sedimentasjonsdammen og bekken utenfor anlegget. Det tyder derfor på at mye har blitt fanget opp under renseprosessen og blir ikke spredt videre i naturen, sier Heier.

Mye fanges opp i renseprosessen

Det ble funnet mikroplast i alle vannprøver, men konsentrasjonene gikk ned etter rensing i renseanlegg og etter infiltrasjon i grunn og fordrøynings-/sedimentasjonsdam. Resultatene tyder på at mye har blitt fanget opp under infiltrasjons- og fordrøyningsprosessen og dermed ikke spres videre i naturen.

FoUI-prosjektet mikroRENS (2022-2023) er et forskningssamarbeid mellom NIVA og Statens vegvesen. Prosjektet undersøker også hvordan de mest vanlige renseløsningene langs vei (rensedammer) holder tilbake og renser mikroplastpartikler og ulike bildekktilsettingsstoffer i vegavrenning, og det gjøres ytterligere undersøkelser av mikroplastpartikler i tunnelvaskevann. En bredere omtale av denne studien vil bli publisert i første utgave av tidsskriftet VANN i løpet av mars 2023.