– De største forskjellene ser vi i innmåling av fjell, GPS på riggene og nøyaktigheten av boring og oppfølging av det. I gamle dager ble det ofte boret et par meter for mye eller for lite. Dette er det slutt på. Det er på et helt annet nivå nå. Jeg har ikke tall på det, men forskjellen er enorm, forteller landssjef for Nordisk Bergteknik i Norge, Oddbjørn Røed.

Nordisk Bergteknik har en rekke selskaper i Norge og Sverige, og Røed følger opp de som er her til lands.

– Jeg har vært mange år i næringen, og kommer opprinnelig fra Vestfold fjellboring. Den største forskjellen mellom samferdselsprosjekter her og i Sverige er at de har mer liggende slenter og ikke benytter seg så mye av fjellsikring som vi gjør.

Bedre planlegging

Rutiner, varsling og sikkerheten rundt er helt forskjellig i dag, i forhold til hvordan vi tenkte og jobbet i næringen for 25 år siden. Nøyaktigheten er også en helt annen i dag, enn hva det var den gang, forteller Røed.

Professor Amund Bruland ved institutt for bygg- og miljøteknikk på NTNU. Foto: NTNU

– De avviksmålingene vi gjør i dag, gjorde vi ikke tidligere. Det er mindre dekking, og vi evakuerte ikke så store områder – og vi hadde heller ikke slike vaktordninger som vi har i dag.

– Innen logistikk er tankegangen en helt annen, særlig når det gjelder gjenbruk av løsmasser, og andre miljøhensyn. I dag skal masser flyttes helst kun én gang. Vi streber etter å unngå mellomlagring der vi kan. Slike ting var det ikke så stort fokus på for 25 år siden. I tillegg kommer teknologi for motorer, og elektrisk drevne maskiner. Med andre ord er utslippene i dag langt mindre, og vi fokuserer på bruk av riktig type sprengstoff – og redusert bruk av plast.

– Planleggingen tar i dag mye mer tid. Det gjelder også oppfølging, og ikke minst dokumentasjon. Vi trenger flere bergsprengledere enn hva vi gjorde i gamle dager, for å kunne følge opp, produsere og planlegge alt i henhold til gjeldene krav. Det er med andre ord blitt blitt vesentlig mer jobb. Resultatet er selvsagt at vi er mer effektive ute på anlegg. Flere ting blir gjort riktig første gang, men på drift- og prosjektsiden er jobben blitt vestentlig større enn hva den var tidligere.

Ryddig regelverk

Røed vil ikke spekulere i om boring er mer miljøvennlig enn sprengning, fordi det er så mange variabler i hvert prosjekt, som for eksempel geologi og utfordringer med transport og logistikk. Men kravene om en grønnere næring fremtvinger store endringer på anlegg.

– Regelverket fungerer bra. Det er ikke slik at jeg mener det er for strengt eller rigid. Jeg er imidlertid spent på hvordan vi skal implementere elektrifiseringen på borerigger og andre maskiner. Det blir spennende å se hvordan vi får løst dette. Fakta er at for noen typer borerigger og borevogner finnes det ennå ingen helelektrisk alternativer, men myndigheter og miljøorganisasjoner, og også aktørene i næringen, ønsker det i fremtiden.

– Spørsmålet er hvordan vi løser både tilgang til energi og det praktiske. På en del prosjekter er det i dag krav om bruk av biodiesel. Mange grep er allerede gjort. Vi bruker for eksempel elektroniske tennere. Vi fjernstyrer avfyringen. Det fungerer veldig bra. Det innebærer mindre plast og kabler. Fremover tror jeg kravene til sikkerhet blir enda strengere, og miljømessig tror jeg anleggene vil se helt annerledes ut. Kanskje bruker vi andre typer sprengstoff. Elektriske maskiner vil ta over. Det er allerede den veien det går. Det er helt klart et resultat av det grønne skiftet generelt.

– Jeg mener også at prosjektene blir mye bedre gjennomført når byggherrer og prosjekterende tar med utførende allerede i planleggingsfasen. Slik er det blitt mange steder allerede. Jeg håper det er en trend som fortsetter, medgir Røed.

Næringen viser vei

– Iblant ligger næringen foran myndighetene. Aktørene har altså noen ganger løsninger som det ennå ikke er blitt satt krav om, mener professor Amund Bruland ved institutt for bygg- og miljøteknikk på NTNU. Bruland etterlyser imidlertid bedre tidligfase-modeller for CO2-utslipp og miljøpåvirkning.

– I norsk tunnelbygging tar vi årlig ut et sted mellom fre og fem millioner faste kubikkmeter løsmasse. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mye vei vi kan bygge med det som underlag, men det blir en god del. Det er så mye masser, at å gjenbruke alt på en fornuftig måte er nesten umulig. Noe må derfor på deponi, men vi bør strekke oss etter å bruke mest mulig på fornuftig vis. Ulempen er at gjenbruk ikke nødvendigvis er så fornuftig i et miljøregnskap, dersom mottaker er for langt unna.

– Vi må heller ikke glemme at miljøpåvirkning er mer enn bare CO2. Sprengstein fra tunnel inneholder noen prosent av sprengstoffet. Deponi er også problematisk, dersom det innebærer avrenning til vann. Deponering innebærer også et CO2-problem, fordi vi mister jordbunn som ellers ville kunne ta opp mye CO2. Det er frustrerende at dette er et nesten uløselig problem, sier Bruland.