30 prosent av det rensede drikkevannet i Norge lekker ut av rørene. Slik var det også i 2014 da det kom nasjonale mål om å redusere lekkasjene og fornye vannledningsnettet.

Fare for forurensning

– Det var et nasjonalt mål at lekkasjene skulle være redusert til under 25 prosent i 2020. Dette målet ble ikke nådd. Tvert imot forsvinner fortsatt en tredjedel av drikkevannet vårt ut i grunnen. Det tilsvarer et samlet årlig vannforbruk for 4,4 millioner innbyggere, sier Schjøtt-Pedersen.

Les undersøkelsen her

Når vann lekker ut kan også forurensning komme inn i ledningene dersom trykket blir lavt.

– Lekkasjene kan altså gå utover folks liv og helse og de er kostbare for samfunnet. I tillegg vet vi at klimaendringene kan bety mer tørke og vannmangel lokalt i Norge. Da er det ikke bra å sløse slik med vannet, fortsetter riksrevisoren.

Stort etterslep

Ifølge myndighetene er drikkevannet i Norge trygt, men det har lenge vært kjent at store deler av ledningsnettet er i dårlig forfatning.

Dersom lekkasjene skal reduseres, må vannledningene vedlikeholdes og fornyes. Fra 2015 til 2021 ble kun 0,7 prosent av vannledningsnettet for kommunale vannverk fornyet per år. Det nasjonale målet for fornyelse er på to prosent årlig fram til 2035. Utskiftingen går altfor sent og fører til et stort etterslep.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at en av fem kommuner ikke skiftet ut noe av ledningsnettet i 2020 eller i 2021. Ifølge en rapport fra bransjeorganisasjonen Norsk Vann fra 2021 vil det koste 167 milliarder kroner å fornye vannledningsnettet i tråd med målet.

– Jo lengre tid som går uten fornyelse, jo større blir risikoen for hendelser som kan gå utover innbyggerne. Her må det tas grep, sier Schjøtt-Pedersen.

Utfordrende finansiering

De fleste nordmenn - 83 prosent - får vannet sitt fra et kommunalt vannverk. Det er den enkelte kommune som skal sørge for at folk har tilgang til trygt drikkevann, men det er Helse- og omsorgsdepartementet som har det overordnede nasjonale ansvaret.

Ifølge Riksrevisjonens spørreundersøkelse mener kommunedirektørene at finansiering er en av de viktigste hindringene for fornyelse av ledningsnettet. Kommunene bruker hovedsakelig vanngebyr fra innbyggerne for å finansiere drikkevannstjenester. Gebyrene blir beregnet etter selvkostprinsippet. Det betyr at pengene som hentes inn, skal brukes til en bestemt tjeneste og at beløpet ikke kan overstige kostnadene ved å produsere tjenesten.

– Selvkostprinsippet er bra, men det kan sitte langt inne for mange kommuner å øke vanngebyret til tross for det store behovet for vedlikehold og fornyelse av ledningsnettet. Departementet har for lite kunnskap om hvordan kommunene bruker selvkostordningen. Den kunnskapen mener vi departementene må skaffe seg, sier Schjøtt-Pedersen.

Regelverket ikke innrettet godt nok

Drikkevannsforskriften er ikke innrettet for å nå målene om å fornye ledningsnettet og å redusere lekkasjer. Den slår fast at eierne av vannverkene skal utarbeide planer for å fornye og vedlikeholde distribusjonssystemet for drikkevann. For Mattilsynet er det likevel vanskelig å følge med på om vannverkene faktisk følger sine planer. Forskriften stiller heller ikke tydelige nok krav til at Mattilsynet kan følge opp lekkasje-målet. Når regelverket ikke er tilstrekkelig tydelig vil ikke tilsyn og Mattilsynets virkemidler for sanksjonering fungere effektivt.

– Da er det lettere for vannverkseier å utsette nødvendige investeringer. Det øker risikoen for uønskede hendelser. Her mener vi regelverket ikke er godt nok innrettet slik at Mattilsynet kan følge opp de nasjonale målene, sier Schjøtt-Pedersen.

Behov for flere tiltak

En annen stor utfordring for kommunene er kompetanse og rekruttering. Over tre fjerdedeler av dem sier de har behov for kompetanse på området, særlig ingeniører og driftsoperatører. Tre av fire kommuner opplyser at det er vanskelig å få tak i disse folkene.

Undersøkelsen viser også at tilsyn av vannverkene avdekker mange avvik, at det er lite samarbeid mellom kommuner om vann- og avløp og lite samordning mellom de involverte departementene.

– Konklusjonen er kort og godt at myndighetene ikke har gjort nok for å redusere lekkasjer og fornye ledningsnettet siden målene ble satt i 2014. Det er kritikkverdig, og det er lite sannsynlig at vi får mindre lekkasjer framover hvis ikke nye tiltak settes i gang, sier Schjøtt-Pedersen.